Leder
Det snakkes mye om skeive utsteder. Burde vi også snakkes der mer?
I sin leder i Blikk 2/26 skriver redaktøren om utfordringer i utelivet.
Få saker på Blikk.no blir like mye lest som saker om utelivet. Det være seg om det handler om nedleggelser, nyåpninger eller hvem et skeivt utested er ment å være for.
Bare det siste halve året har vi hatt flere ulike utelivsdebatter gående. Det er det grunn til å applaudere, uavhengig av hva det gjør for våre lesertall.
Utelivet har vært vesentlig for manges sosiale liv, eller det å i det hele tatt ha et liv og en valgt familie. Det er også uløselig knyttet til den skeive bevegelsens historie og virke.
Noen vil sikkert mene at det likevel finnes viktigere ting for skeive å engasjere seg i, verdenssituasjonen tatt i betraktning.
Men trenger det være noen motsetning?
Er det ikke nettopp retten til å leve som man vil som er selve kampen?
Det er selvsagt skyggesider ved å leve sitt liv «på byen». Alkohol er ikke godt for helsa. I påvirket tilstand kan en gjøre ting mot seg selv, eller andre, man slett ikke burde. Man kan også være mer sårbar for andres maktutøvelse. Det kan bli dyrt, økonomisk og på annet vis.
Dette er så kjent at det nesten kjennes unødvendig å nevne. Men vi trenger vel alle være oss mer bevisst at det som for noen kan være et gode, for andre kan være mindre heldig, eller gå over til lidelse.
Blant annet derfor trengs det også, som flere har tatt til orde for på blikk.no/meninger, mange alternativer til det utelivet har å tilby.
Alternativene gjør ikke utelivet uviktig. Det er kanskje også selvsagt å skrive; men flere fysiske steder å møtes er et utdelt gode. Ei heller er det en åpenbar motsetning mellom det å en dag ville ut og drikke i fellesskap, og en annen ville gjøre noe mer edruelig.
Motsetningene oppstår når man blir ren og rank, blander inn moral, og anser det ene som mer verdig enn det andre. Ikke alltid, men ofte, med en blindhet for egne privilegier, eller som markør for innehavende eller ønsket klassetilhørighet.
Livsstil har jo både tradisjonelt og nå, i selvoptimaliseringens tidsalder, vært knyttet til klasse.
I denne utgaven av Blikk er spørsmål om klasse et tilbakevennende tema. Som Agnetha Thormodsdatter skriver i sitt essay om homofile, mannlige, klassereisende forfattere, er også klasse noe som sitter i kroppen, i fakter, i selve kroppsuttrykket.
Det er en illusjon at dette forsvinner på dansegulvet eller på en barkrakk. Men noen heldige ganger kan man likevel oppleve seg friere i slike omgivelser. Er det samtidig et sted hvor en møter folk med like seksuelle preferanser som en selv, er det heller den seksuelle enn den økonomiske kapitalen som teller.
Dette siste er jo medvirkende til at enkelte også kan oppleve seg fremmedgjort når steder endrer seg fra å være for hovedsakelig én gruppe skeive, til flere.
Det er mulig å anerkjenne at endringen ikke oppleves smertefri, at noe kan gå tapt. Samtidig som endringen innebærer en bedre, bredere inkludering.
Det som ikke er til det bedre, er selvsagt framveksten av homosafari. Noe som ikke må forveksles med streite som er med sine skeive venner på byen, eller såkalt kulturelt skeive, med en estetisk tilhørighet. Historiene i kommentarfeltene etter at Elsker la ned er nedslående lesing. Mange tillegger heteroene på tur noe av ansvaret for den nedleggelsen.
Homosafari er forkledd homofobi. Utført av folk som anser skeive som noe eksotisk «annet», mens de smykker seg med misforstått toleranse, eller bare rett og slett, i beste fall, er kjipe. Alt slikt en vil – og bør – slippe på våre steder.
Men det å ha skeive steder er ikke en selvfølge.
I Bergen ser for eksempel Fincken konturene av konkurrsspøkelset. I et intervju med Blikk minner de om at både det skeive miljøet og allierte må besøke stedet gjennom hele året om de ønsker at Fincken skal finnes.
Alle snakker om arven etter Stonewall-opprøret under Pride. Færre om at det faktisk var utestedsgjestene som protesterte. De var ikke der bare den dagen i året.
