ENESTÅENDE

MED ALDEREN opplever Bård Nylund at han har blitt romsligere og mindre rigid. Han utelukker ikke nå en fast relasjon.

– Hvordan er det å være godt voksen og singel?

– Tja, nå er jeg på tiende året, så det er vel blitt normalen. 

Den tidligere FRI-lederen mener at det kan være mange grunner til å leve uten en fast partner. 

– Det kan være emosjonelle årsaker, eller så enkelt som at man ikke er klar for en partner. Å være singel er jo ikke er det samme som ikke å ha lykkes med relasjoner. Det er også et poeng at å være i par, slett ikke er det ultimate svaret på hva som er vellykkethet.

Forventing om forhold

Selv om singletilværelsen kan være helt ok for den enkelte, kanskje også noe man har valgt aktivt, er det ikke uvanlig for single å møte forventninger om at man etter hvert skal få en partner, og at det gjerne er et mål i seg selv. 

– Jeg ser det jo når for eksempel barndomsvenner viser stor glede og lettelse hvis jeg skal på en date. Jeg tror de tenker at «endelig faller livet hans på plass», sier Bård.

– Hva kommer forventningen av?

– Flere grunner sikkert, men i alle fall at samfunnet er justert etter å være par.

– Det er både fordeler og ulemper ved å være i en relasjon, men en av fordelene er at man kan dele ansvar og bidra til en bedre hverdag for hverandre?

– Jeg er en selvstendig person og ordner opp selv, sier Bård, men forteller at han kan synes det er være vanskelig å ta imot hjelp. 

– Hjelp som i å skifte dekk på bilen, eller vaske huset?

– Nei, det kjøper jeg meg ut av, sier han og ler godt.

Det er ikke de prosaiske dagligdagse tingene han foretrekker å ordne opp i selv, men snarere det å organisere livet sitt, få ting på plass. Planlegge, ta ansvar. 

– Men av og til ville det ha vært fint med noen som kunne trekke meg med på aktiviteter. Komme meg på fjellet for eksempel … men jeg har jo også venner som introduserer meg for nye ting, minner han seg selv på. 

– Så heller ikke denne dette vil nødvendigvis endre seg med en partner. 

Bekvemmelighetsfella

Mange opplever betydningen av venner og omgangskrets som den viktigste forutsetningen for et godt singleliv. Vi kommer tilbake til det, men først spør Blikk Bård om han tenker seg singlelivet som permanent?

– Ja og nei … Jeg kan tenke at jeg vil være singel i lang tid, men på en annen side er en relasjon kanskje mer nærliggende nå enn for noen år tilbake. Jeg vil kanskje være en bedre kjæreste for noen nå. Før stilte jeg krav til at det måtte klikke på mange parametere, men det er ikke så viktig lenger. En parrelasjon kan også være mer, eller noe annet enn det jeg tenkte for ti år siden. 

For Bård som for de fleste andre av oss, kan bekvemmelighetsfella være en vel så bestemmende faktor for livsvalg som noe annet. 

– Jeg har jo vært singel flertallet av årene i livet mitt, og på sett og vis er det vel kanskje bekvemt å fortsette med det også. Når livet floker seg til, kan det være godt bare å være meg selv. Men det kommer jo an på hva som står på selvsagt.

Den signifikante andre

For noen ganger er problemer større enn det er godt å være alene i.

– Jeg kunne kjenne på det etter å ha blitt berørt av terrorhandlingen på London Pub natt til 25. juni. Da kunne jeg ha ønsket å ha en person som jeg visste jeg var nummer én for, en som representerte trygghet. Jeg har jo mange venner, men ønsket vel at noen var nærmere, en som kunne holdt rundt meg den kvelden. 

–Å være i en parrelasjon handler mest om å være den ene på et vis?

– Jeg definerer nok kjæreste som at man er enig om hvor man går. Nå er det oss, mer enn en form for date. At man risikerer mer, kanskje. 

– Ingen krav til å være eksklusiv?

– Nei, ikke i utgangspunktet. Det viktigste er at man har en gjensidig forståelse av hva relasjonen er. 

Bård tenker seg litt om, vurderer begrepene opp mot opplevelsen av behov og følelsen av trygghet.

– Den signifikante andre. Jeg synes det er et bedre ord enn kjæreste. Det sier så mye mer, mener Bård. 

Micro moments of love 

Da Knut Olav Åmås for et par år siden ble singel etter et 15 år langt forhold, reflekterte han over om ikke kjærlighet kan komme til uttrykk på andre måter enn det han hadde vært vant til. 

– Hvis man ikke bare tenker «stort› om kjærlighet, oppdager man at den kan være så mye. Ja, mye mer enn det tosomme parforhold rommer, sier han, og refererer til Fanny Duckert og Øyvind Kvalnes ord om flørting i boka «Flørt!»:

– Essensen i en flørt er «Jeg ser deg - og jeg liker det jeg ser.» Det kan være et gyllent øyeblikk, en umiddelbar kontakt, noe som fører til noe mer - eller ikke. Uansett er det spennende med sitrende muligheter. 

– Kjærlighet måles heller ikke i tid, eller kvantitative størrelser?

– Nettopp. Jeg liker godt hvordan amerikanske Barbara Fredricksons begrep «micro moments of love» berører dette. I boka «Love 2.0» definerer hun kjærlighet som kortvarige øyeblikk av varme og intens positiv tilknytning til et annet menneske. 

–Et alternativ til den tradisjonelle oppfatningen av at kjærlighet både skal være dyp og langvarig?

– Ja, øyeblikkene er kortvarige, men de kan gjenskapes og gjentas. Det er spenning og en slags romantikk her også. Selv med en person man kanskje bare møter en kort tid, sier Knut Olav. 

– Dette er jo en annerledes måte å tenke på. Tenker du at det tradisjonelle parforholdet kan være begrensende?

– Både par og single har jo begrensninger på ulike måter, men begrensningene for de fleste er strengere i parforhold. Singeltilværelsen gjør at du kanskje oftere er mer åpen for alt rundt deg, og mer nysgjerrig på nye mennesker du møter. Mer åpen for overraskelser, flørt og romantikk. 

Å velge helt fritt

Knut Olav Åmås har ikke opplevd noe press om å finne seg en ny kjæreste. Man han er like fullt oppmerksom på at forventningene er der hele tida. 

– Jeg blir jo stadig spurt om det er noe på gang, om jeg har funnet en ny. Men dette tror jeg nok de fleste opplever. Samfunnet er veldig parorientert.

– Noen vil si at skeive har overtatt det heteronormative levesettet der kjernefamilie og barn er hjørnesteiner. Hvordan passer den single inn i denne boksen? 

– Generelt vil jeg vel si at skeive virkelig ikke har noen «plikt» til å leve etter et spesielt mønster vi heller. De fleste mennesker ønsker jo bare å leve ganske vanlige og normale liv, og det er selvsagt helt greit.

Han understreker at noen har gått foran og kjempet en tøff kamp for rettighetene våre, men at ikke det betyr at alle skeive må legge opp til et annerledes liv. 

– Det er muligheten til å velge helt fritt som er resultatet av homokampen, sier Knut Olav som derfor mener at de som kopierer heterofile A4-liv med barn og eventuell livslang monogam tosomhet, selvsagt må respekteres for det.

– Det er likevel fortsatt nok av andre skeive som lever ganske annerledes, litt «friere» og mer «uetablerte» liv der venner spiller en veldig stor rolle, der det er vanlig med flere sexpartnere og eventuelt en rekke kortvarige forhold. At de fleste skeive ikke har barn, gjør jo også livene våre forskjellige fra majoritetens.

Valgte bort barn

Bård Nylund tok muligheten til et normativt liv med barn som en selvfølge, men han valgte det bort. 

– Jeg opplever det å ikke få barn som mitt eget valg. Jeg orket ikke tanken på å styre med å reise til USA, eller finne donor her. Det ble liksom aldri aktuelt.

Han mener at ikke å ha barn kan gjøre at enda en driver for å ha en partner forsvinner, men ser det ikke som en faktor knyttet til et skeivt liv. 

Egentlig forholder han seg ikke til spørsmålet om at skeive preges av heteronormen i det hele tatt. Han sier seg ikke uenig, men beskriver et særpreg og en frihet som ikke trues av noe. 

– Mange homoer er faktisk alternative per se. Selv om det å ikke være monogam var uaktuelt for meg for 25 år siden, er det ikke så viktig lenger. Jeg opplever at jeg er mindre kategorisk og har færre regler for å gå inn i relasjoner enn jeg hadde tidligere. 

Barnet er FRI

Inger Myhre Hansen som gikk over i pensjonistenes rekker for en tid tilbake, har også valgt bort å få barn. I hvert fall i tradisjonell forstand. 

– Når folk spør om jeg har barn, svarer jeg «Ja!» FRI!», sier Inger, og sikter til organisasjonen hun omtaler som kjernen i tilværelsen sin. 

Hun er like aktiv i FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold i dag, som hun var i forløperen DNF-48. Men særlig seniorarbeidet har fått stor plass de siste årene. Sammen med Aasmund Robert Vik etablerte hun Regnbuetreffene. De begynte som en aktivitet for seniorer på Kampen i Oslo, og blir nå arrangert flere steder i byen.

At Inger ikke har fått egne barn, skyldes ikke at mulighetene ikke fantes. 

– Det ville jo ikke vært noe problem for meg å ordne meg med et barn, for å si det sånn, men det har ikke passet inn i det livet jeg har valgt å leve. Jeg har vært aktiv med i FRI, og har i tillegg hatt en jobb som krevde meg døgnet rundt.

Hun medgir at samfunnet heller ikke hadde lagt til rette for at lesbiske og homofile skulle få barn den gangen, og hun er heller ikke enig i at homofile nødvendigvis bør få barn. 

Singel i kjernefamilie

Men Mona Hovland Jacobsen valgte den tradisjonelle kjernefamilien. Til tross for at hun har levd 27 år med to voksne, to barn, hund, rekkehus og Volvo, har hun likevel brutt med mange av kriteriene for hva en A4-tilværelse er.

– Vi bodde sammen i 27 år, men forholdet varte kun i 12 år, forteller Mona. 

Da det ble klart at forholdet ikke fungerte og bruddet var et faktum, måtte de velge hvem som skulle bo hvor – og med hvem. Her er det Monas familie skiller seg fra de fleste i samme format. De ønsket ikke samværet og omsorgen for barna skulle deles i uker og helger. Løsningen ble å bli boende sammen som kjernefamilie. Men mor og mor var kun foreldre og ikke kjærester. 

– Var det mulig å ha et voksenliv parallelt?

– Det ville nok kreve nokså mye av en potensiell partner, medgir Mona som forteller at det ble forsøkt noen ganger, men at det ble for vanskelig. 

– Det høres ut som dere begge ofret en del for å få det til?

– Ja, det koster jo noe, men det smaker også. Valget ble tatt for at barna skulle få vokse opp under stabile rammer, og for å skape ro rundt vårt eget forhold til barna. 

I 2016, da yngstemann begynte på videregående og den eldste allerede hadde flyttet, flyttet også Mona ut. 

Venner i veien

En annen utfordring som kom under forsøkene på å inngå nye forhold, var det nære forholdet Mona har til sine venner. 

– Jeg har mange gode venner, flere av dem fra svært langt tilbake. Det har ofte vært en trussel for nye kjærester. De føler vennene blir for nære. Den nye kjæresten har gjerne følt seg nedprioritert. 

– Mange lesbiske tar jo med seg kjærestene i alle sammenhenger, om det passer eller ikke. Siamesersyndromet, ikke sant? 

Mona ler, og er enig i at dette er et typisk lesbefenomen.

– Ja, heterofile venner kommer jo ikke drassende med kjæreste hver gang venninner skal møtes. Det er ikke særlig naturlig, sier Mona

Som så mange andre er hun opptatt av faren for å miste seg selv når en relasjon innledes, at man blir forventet å endre seg for å passe til den andres behov.

– Den største fordelen ved å være singel, er at jeg kan være meg selv, at det ikke er noe burde-ditt-og-datt. At det er ingen forventning om at man skal endre seg så mye.

Intimitetsfella

Mona Hovland Jacobsen minner også om at det ikke er gitt at partilværelsen nødvendigvis er så god. 

– Jeg tror man gjerne vil oppleve livslang kjærlighet, men jeg ser veldig få eksempler på at det lykkes. Jeg tror de fleste ønsker seg det, men får det ikke til. Det er vel ingenting som er så fælt som å være i et forhold man ikke trives i. Man oppnår bare å gjøre seg selv og andre vondt.

Bård Nylund påpeker risikoen for konflikt hvis ikke rammene for forholdet er noenlunde klart. 

– Det kan føre til intense krangler om hva relasjonen skal være, sier Bård, og viser til at forholdets kanskje største risiko er intimitetsfella. 

Inger Myhre Hansen mener at det å gjøre det meste sammen, er en stor risikofaktor i relasjoner og at særlig kvinner er utsatt for dette. 

– Noe som virkelig kan gjøre et parforhold begrensende, er hvis den ene klistrer seg til den andre. Da kommer klaustrofobien min fram.

Begrenset marked

Bård, Knut Olav, Inger og Mona har ikke bare singeltilværelsen til felles. De er også godt voksne. 

– Jeg tror at for de som er på vår alder, så kan det være vanskelig å finne en jevnaldrende partner. Det er kanskje lettere for lesber, sier Mona, etter å observert sine heterofile medsøstre som risikerer å måtte ta til takke med betydelig eldre utgaver. 

Også Inger mener at markedet begrenes noe når man blir så voksen som henne. Samtidig ønsker hun å avlive myten om at viriliteten og sexlysten forsvinner ved middagshøyden. 

– Mange sier jo det at de har ikke lyst på sex, at de er ferdig med det. Man tror jo at lysten dabber av når man passerer 50, men jeg tror kanskje snarere at folk på grunn av alderen legger bånd på seg. Jeg skulle ønske at vi kunne være mer åpne om hvor viktig seksualiteten er, også for eldre mennesker. 

Ønsker trygghet og kjærlighet

Selv om Inger trives som singel, og ser utfordringer med parforhold, er hun likevel tydelig på at hun ville foretrukket å ha en partner. Det handler om å ha mer å gi, og til en bestemt person.

– Jeg kunne gjerne tenkt meg et godt forhold. Vi behøvde ikke å nødvendigvis bo sammen. Jeg vil ikke eie noen, men at vi har et ansvar for hverandre.

Også Knut Olav mener det er noe særskilt med å være i en relasjon. 

– Svært mange ønsker et forhold, ønsker å være et par. Det kommer ikke bare av forventninger fra samfunnet, men også av at det jo er et veldig fint liv på sitt beste, i trygghet og kjærlighet. 

Trygghet og forutsigbarhet er gode argumenter å bytte ut singeltilværelsen med en eller annen form for parkonstellasjon. 

– Selv om jeg trives med å være single og synes det er et komplett liv, er det klart at jeg kan savne et liv der jeg elsker noen fullt og helt, og at en annen elsker meg. Det behøver ikke være så mange regler. Essensen er vel at det å være i en relasjon betinger å elske noen og at jeg blir elsket i retur. Så enkelt, og så vanskelig, sier Bård. 

Inger tror behovet for en kjæreste, en som står en helt nær, blir større etter hvert som vi blir eldre.

– Særlig fordi mange ikke har «en vanlig familie». For hva om det hender deg noe, ikke sant? Og når jeg rusler, hvem skal skrive nekrologen min, liksom?