Meninger
–Når ble det slik at bare majoritetens barn fikk lov til å være barn?
Hvis målet virkelig er å skape et trygt oppvekstmiljø, hvordan bidrar sinne, hærverk og fiendebilder til det, spør Charlotte Hagen.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Vi lærer barna våre at mobbing er feil. At alle mennesker har lik verdi. At ingen skal holdes utenfor.
Samtidig ser vi voksne mennesker bruke tid og energi på å fortelle enkelte barn at symboler som representerer dem ikke er velkomne. Det er et budskap som er vanskelig å få til å henge sammen.
«La barn være barn», skriver mange. Jeg er enig. Men hvilke barn snakker vi om?
For skeive barn er også barn.
Transbarn er også barn.
Barn som lurer på hvem de er, hvor de passer inn og hvorfor de føler seg annerledes er også barn.
Når ble det slik at bare majoritetens barn fikk lov til å være barn?
Noe av det mest urovekkende med denne debatten er hvordan den stadig begrunnes med hensynet til barn. Man sier at man vil beskytte barn. Skjerme barn. «La barn være barn».
Likevel ser vi voksne mennesker gå til kamp mot skoler og barnehager. Vi ser hærverk mot regnbueflagg. Vi ser trusler, sjikane og hatske kommentarer. Vi ser voksne som bryter med verdiene de sier de ønsker å lære barna sine.
Det er et paradoks jeg sliter med å forstå.
For hvis målet virkelig er å skape et trygt oppvekstmiljø, hvordan bidrar sinne, hærverk og fiendebilder til det?
Når jeg ser på de voksnes oppførsel, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor enkelte barn ikke aksepterer medelevene sine.
Foreldre saksøker skoler. Barnehager presses til å fjerne regnbueflagg. Rektorer veier ordene sine av frykt for reaksjoner. Midt i denne debatten glemmer vi dem det faktisk handler om: barna.
Jeg kan forstå uenigheter. Jeg kan forstå at noen ikke forstår. Jeg kan akseptere at du ikke aksepterer meg.
Det jeg verken kan forstå eller akseptere er når våre valg som foreldre, som voksne sender ut signaler om at visse barn er mer verdt enn andre.
At de som trenger oss mest er de som får minst. Ikke blir lyttet til. Ikke respekteres.
At seksåringer har mer lyst til å dø enn å leve fordi skolehverdagen er uutholdelig bør være det som provoserer. Ikke ett flagg.
Så kjære foreldre som kjemper med nebb og klør mot et flagg; «La barn være barn». La de føle seg trygge. Akseptert. Sett. Respektert. Hørt. Hvis vi ikke klarer å lære dem det i praksis hjelper det lite at vi lærer dem ordene.
Ingen førsteklassing møter opp på sin første skoledag med ferdiglagde forestillinger om hvem som fortjener respekt og hvem som ikke gjør det.
Slike holdninger læres. De observeres. De arves ikke genetisk, men sosialt.
I lokalaviser gjennom hele Norge ser vi overskrifter om hvordan regnbueflagg blir brent og flaggstenger som skjæres ned. Fra skoler. Fra barnehager. I Norge. i 2026.
Flagg kan erstattes. Henges opp på nytt.
Det som virkelig skremmer meg er hva slags signaler det sender til de menneskene flaggene henger der for.
Når det ikke er rom for et flagg i skolegården da er det ikke rart barn og unge tenker det ikke er rom for dem heller.
