Meninger
De vil ikke stoppe Pride. De vil gjøre skeive usynlige
– Denne debatten handler om langt mer enn Pride. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker å være, skriver leder i Åpne Høyre, Håkon Rønning Vahl.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Truls Olufsen-Mehus vil at vi skal tro at kampen mot Pride i skolen handler om foreldrerettigheter, nøytral undervisning og barns beste.
Det er den fortellingen som nå brukes for å legitimere Kristent Ressurssenters spleis til finansiering av juridiske prosesser mot skoler som markerer Pride.
Men når man legger retorikken til side og ser på hva denne kampanjen faktisk forsøker å oppnå, blir bildet langt klarere.
Dette handler ikke først og fremst om pedagogiske metoder eller foreldremedvirkning. Det handler om synlighet. Om hvem som får plass i fellesskapet. Om hvilke liv og familier som skal anerkjennes som en naturlig del av det norske samfunnet.
Det er nettopp derfor denne debatten er så viktig.
For de siste årene har vi sett hvordan motstand mot Pride har utviklet seg fra å være kritikk av enkeltarrangementer til å bli en bredere kulturkamp. Ikke bare i Norge, men i store deler av den vestlige verden.
Pride fremstilles som en trussel mot barn. Skeives synlighet omtales som påvirkning. Arbeidet mot diskriminering beskrives som ideologi.
Argumentene varierer fra land til land, men mønsteret er det samme: Det som egentlig diskuteres er ikke et flagg, men hvorvidt skeive mennesker skal være synlige i samfunnet på lik linje med alle andre.
Derfor reagerer jeg når Olufsen-Mehus og hans støttespillere fremstiller dette som et forsvar for frihet. For frihet handler ikke om å gjøre minoriteter mindre synlige. Frihet handler om at mennesker skal kunne leve åpne og ærlige liv uten frykt for fordømmelse, diskriminering eller sosial utstøting.
Som liberal konservativ mener jeg dette er blant de viktigste verdiene vi har.
Høyres historie er historien om å utvide friheten for enkeltmennesket, ikke begrense den. Vi har forsvart trosfrihet, ytringsfrihet og retten til å leve annerledes enn flertallet. Derfor blir det også så underlig når enkelte forsøker å fremstille det som en konservativ verdi å motarbeide skeives synlighet.
For hva er det egentlig norske skolebarn møter når skolen markerer Pride?
De møter ikke partipolitisk aktivisme. De møter ikke krav om å mene bestemte ting. De møter heller ikke en undervisning som ber dem legge egne verdier til side. Det de møter, er en enkel og grunnleggende påminnelse om at mennesker er forskjellige, at familier kan se ulike ut, og at alle mennesker har samme verdi uavhengig av hvem de elsker.
Dette er ikke et radikalt budskap. Det er tvert imot en naturlig forlengelse av skolens samfunnsoppdrag. Norsk skole skal ruste barn og unge til å leve i et mangfoldig samfunn. Den skal lære dem respekt for andre mennesker og forståelse for at vi ikke alle er like. Dersom skolen ikke kan formidle dette, har den sviktet en av sine viktigste oppgaver.
Det er derfor jeg mener kampanjen mot Pride i skolen er så alvorlig. Ikke fordi den utfordrer Pride som fenomen, men fordi den sender et signal til barn og unge som allerede opplever utenforskap.
Når voksne mennesker bruker tid, penger og ressurser på å bekjempe Pride-markeringer, er det vanskelig å komme utenom hva mange unge vil høre: At den de er, eller det de føler, er så kontroversielt at det må bekjempes.
Vi skal ikke undervurdere betydningen av det signalet.
Historisk har skeive mennesker sjelden blitt møtt med direkte forbud som det første steget. Langt oftere har de blitt møtt med forventningen om å være diskrete, usynlige og stille. De har fått høre at de gjerne kan eksistere, men at samfunnet ikke trenger å se dem. At de kan leve sine liv, så lenge de ikke gjør for mye ut av det. Det er en tankegang som har påført generasjoner av mennesker skam, ensomhet og utenforskap.
Derfor kjenner jeg også igjen mønsteret når Pride omtales som et problem først og fremst fordi det er synlig. Når flagg, markeringer og samtaler om skeive liv fremstilles som en belastning for fellesskapet, er det ikke vanskelig å se hvem som forventes å trekke seg tilbake.
Jeg tror de fleste nordmenn ønsker noe annet. Jeg tror de fleste ønsker et samfunn der barn lærer at forskjeller ikke er truende, men en naturlig del av livet. Et samfunn der unge mennesker slipper å skamme seg over hvem de er. Et samfunn der friheten gjelder alle, også dem som tilhører et mindretall.
Derfor handler denne debatten om langt mer enn Pride. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker å være.
For meg er svaret enkelt. Jeg ønsker et samfunn der ingen barn skal føle at de må skjule hvem de er for å bli akseptert. Et samfunn der respekt for andre mennesker ikke oppfattes som ideologi. Og et samfunn der vi møter mangfold med nysgjerrighet fremfor frykt.
Det er derfor jeg forsvarer Pride i skolen.
Innlegget har også vært publisert på Nordnorsk debatt.
