Meninger
– Det er ikke en kulturkrig, det er vanlig folkeskikk
Høyres likestillingspolitiske talsperson skriver at debatten om kjønnsmangfold har beveget seg bort fra menneskene den handler om.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle måtte skrive denne kronikken i 2026.
Jeg trodde vi hadde kommet lenger. Jeg har alltid tenkt at det er helt åpenbart. At mennesker må få være den de er. At mennesker må få elske den de vil.
For meg har det aldri vært en radikal idé. Ikke en ideologi. Ikke et uttrykk for en kulturkamp. Bare en grunnleggende sannhet om menneskeverd og frihet.
Kanskje er det derfor jeg også har tatt for gitt at utviklingen ville fortsette i riktig retning. At vi, litt etter litt, beveget oss mot et samfunn med større frihet, større toleranse og større respekt for forskjeller.
I dag er jeg ikke lenger like sikker.
Friheten ble ikke gitt. Den ble kjempet fram.
Vi har kommet langt i Norge.
Jeg er stolt av mange av de viktige steg vi har tatt. Og jeg er særlig stolt av noen mennesker i mitt parti Høyre som har bidratt til å flytte landet vårt i en friere og mer raus retning.
Astrid Nøkleby Heiberg var blant dem som bidro til at homofili ble fjernet som sykdomsdiagnose i 1978. Et viktig oppgjør med forestillingen om at kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn var noe som skulle behandles eller korrigeres.
Året etter sto Wenche Lowzow frem som den første åpne homofile stortingsrepresentanten i Norge. Hun gjorde det på et tidspunkt da det krevde et mot det er vanskelig å forestille seg i dag.
Mellom disse milepælene kom retten til likekjønnet ekteskap. Nesten førti år etter Astrid Nøkleby Heibergs viktige arbeid satte helseminister Bent Høie tydelige spor, blant annet gjennom at Stortinget i 2016 vedtok loven som ga retten til å velge juridisk kjønn. Og så, i 2023, vedtok Stortinget forbudet mot konverteringsterapi.
Hvert av disse fremskrittene bygget på den samme enkle erkjennelsen:
At mennesker må få være den de er. At kjærlighet ikke trenger en diagnose. At identitet ikke trenger statlig godkjenning fra helsepersonell. Og at ingen skal presses til å bli noen andre enn seg selv.
Historien om Wenche Lowzow minner oss også om noe annet. Fremskritt handler ikke bare om lover og vedtak. Det handler om mennesker som våger å være synlige. Mennesker som tør å leve åpent som den de er, også når omgivelsene gjør det vanskelig.
Når mennesker blir en kulturkrig
Derfor blir jeg både bekymret og provosert når menneskerettigheter som for få år siden virket selvsagte, igjen fremstilles som kontroversielle. Som om respekt er blitt kontroversielt. Som om frihet er blitt et problem.
De siste årene har mennesker som bare ønsker å leve sine liv, blitt gjort til hovedpersoner i en internasjonal kulturkrig. Debatten handler stadig sjeldnere om mennesker og stadig oftere om ideologier, teorier og skremmebilder.
Jeg reagerer sterkt på denne utviklingen. Ikke fordi uenighet er et problem. Uenighet er en naturlig del av et demokrati. Men fordi mennesker som ønsker å bli møtt med respekt altfor ofte reduseres til symboler i andres kulturkamp.
Jeg hører ord som «woke», «kjønnsideologi» og «samfunnseksperiment». Men jo mer jeg følger debatten, desto oftere tenker jeg at vi har mistet noe av det viktigste av syne: Dette handler om mennesker. Det handler om retten til å være den man er. Det handler om retten til å leve et liv i frihet og verdighet.
Om kort tid legger Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet frem en veileder om kjønnsmangfold – en veileder som allerede har skapt betydelig politisk strid. Enkelte forsøkte til og med å stanse arbeidet gjennom behandling i Stortinget.
Men når vi skreller bort all støyen, handler dette om noe ganske enkelt: Hvordan møter vi mennesker? Hvordan sikrer vi at alle blir behandlet med respekt? Hvordan sørger vi for at mennesker som allerede opplever utenforskap, møtes med verdighet i møte med offentlige tjenester?
Dette handler ikke om Pride. Det handler ikke om ideologi. Det handler om hva slags samfunn vi vil være.
Det er ikke en kulturkrig, det er vanlig folkeskikk.
Veilederen handler om hvordan mennesker med kjønnsinkongruens skal møtes med respekt og verdighet i offentlige tjenester. Derfor bekymrer det meg når nettopp denne gruppen igjen gjøres til gjenstand for en opphetet kulturkamp. Vi vet at transpersoner allerede er blant dem som opplever mest diskriminering, trakassering og hets. Undersøkelser viser at mange har erfaringer med trusler, vold eller alvorlige krenkelser.
Da bør vår første reaksjon være omtanke. Ikke mistenkeliggjøring.
Det som bekymrer meg mest, er ikke de politiske forslagene eller de opphetede debattene. Det er hva alt dette gjør med mennesker.
Det største tilbakeskrittet
Jeg er redd for at mange skeive, og særlig mange transpersoner, føler seg mindre trygge i dag enn de gjorde for få år siden. Hvis det stemmer, er det svært alvorlig. For det er nettopp slik tilbakeslag begynner. Ikke nødvendigvis med lover. Men med en voksende følelse av at samfunnet ikke lenger står like støtt bak deg.
Vi trenger ikke å se langt ut i verden for å forstå hvor raskt stemningen kan snu. Rettigheter som har virket selvfølgelige, utfordres og fjernes. Minoriteter gjøres til syndebukker. Debattene blir hardere. Tonen blir råere.
Derfor har vi ikke råd til likegyldighet. Vi må være våkne. Vi må reagere når mennesker mistenkeliggjøres for den de er.
Vi må reagere når hat og trusler får bre seg i kommentarfeltene. Og vi må reagere når mennesker opplever at tryggheten deres blir mindre.
For det største tilbakeskrittet er ikke at debatten blir hardere. Det største tilbakeskrittet er dersom mennesker som tidligere har følt seg frie, begynner å føle seg utrygge.
For ti år siden minnet Kong Harald oss om hvem vi er.
Han snakket ikke om ideologier eller kulturkrig. Han snakket om mennesker. Om jenter som er glad i jenter. Om gutter som er glad i gutter. Om jenter og gutter som er glad i hverandre. Om et Norge som har plass til oss alle.
Spørsmålet i dag er ikke om vi likte talen. Spørsmålet er om vi fortsatt mener det samme. Ikke bare når det er enkelt. Ikke bare når det møtes med applaus. Men også når det møter motstand.
Når vi nå går inn i pridemåneden juni, holder det ikke å si de riktige ordene.
Vi har sagt lenge at alle skal få være den de er og elske den de vil. Nå er tiden kommet for å vise at vi mener det.
Det kan vi ikke være likegyldige til.
For kampen er ikke over.
