I Bergen er Kenneth Brophy kjent som fagforeningsaktivist, Ap-politiker, Brann- og Liverpool-supporter, og ikke minst som homofil og aktivist. I norsk homohistorie og lhbt-kamp regnes Kenneth Brophy som en av pionerene.

– Ja, de sier så, ler han lettere beskjemmet.

– Da jeg sto fram offentlig i 1972, var jeg den første homsen i Bergen som gjorde det. Karen Christine [journ.anm. Friele] hadde jo allerede stått fram som lesbisk og var talsperson for hele homobevegelsen, da spesielt i Oslo som hun hadde flyttet til fra Bergen. Jeg kunne stå fram uten å risikere så mye. Mens andre bare brukte fornavn og første forbokstav i etternavnet, gikk jeg under fullt navn.

Moren til Brophy døde da han var liten, og faren hans var en gammel konservativ sjømann som ikke kunne akseptere at sønnen var homofil. Brophy hadde ingen annen nær familie han måtte «ta hensyn til».

– Jeg ble en homsefigur i byen og et ansikt utad i organisasjonen. Og det syntes jeg var helt ok. Jeg var ikke redd for åpenheten.

Kampen mot 213

Les også

Pluss

– Vi var radikale feminister

Norges første demonstrasjonstog for lesbiske og homofiles rettigheter kunne ha blitt mye så mye lenger enn det ble lørdag 28. juni 1975. – Men AKP-erne stakk rett og slett av med togruta, og greide å få med seg de fleste av mennene, forteller Inge Ås.

For 50 år siden startet han opp bergensavdelingen av DNF-48.

– Alle var glade for at det ble aktivitet i Bergen og at vi fikk startet DNF-48 og senere en klubb og et møtested. Men åpenheten min var nok ikke like spiselig for alle, sier han med rungende latter.

– Men det er klart at åpenheten kostet også. Venner blant annet. De som ikke kunne eller turte å være åpne, unngikk meg. Hvis de ble sett sammen med meg, ville jo andre forstå at de også var homo, ikke sant?

Brophy stakk til sjøs som 15-åring i 1961, utdannet seg til kokk og var ute på bøljan blå til han mønstret av i 1970 og fikk jobb som servitør på Chianti Restaurant i 2. etasje på Bergen busstasjon. Han fikk låne lokalet til stiftelsesmøtet av DNF-48 i Bergen i november 1970. Rundt 35 personer hadde møtt opp, og den organiserte homobevegelsen i Bergen var født. Brophy hadde i en alder av 23 år blitt valgt til lokallagets første leder, og har siden hatt en sentral plass Bergens homohistorie.

Da lokallaget var stiftet, fikk de hvert et fast møtested Ranhuset der DNF-48 kjempet sin viktigste kamp i norsk homohistorie.

– Trykkemaskinen vår på Ranhuset var helt rød da vi jobbet med å avskaffe 213-paragrafen.

Støtte fra studenter

Straffelovens paragraf som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn, ble omsider opphevet i 21. april 1972.

– Kampen mot straffeloven står igjen som det tydeligste minnet mitt fra den tida. Det var en hard kamp vi gikk gjennom. Å sitte på galleriet på Stortinget som kriminell og høre at paragrafen ble opphevet, det er noe av det største jeg har opplevd i livet.

Ti dager senere bar Borphy parolen «All støtte til homofiles kamp for frigjøring» i Faglig 1. maifront-toget i Bergen i 1972.

– Det var veldig vanskelig å få andre skeive til å stille under homoparoler, men vi fikk mye støtte. Blant annet av studenter på universitetet som gikk sammen med oss for at det ikke skulle se så glissent ut. Jeg husker vi var veldig stolte, og vi fikk mye anerkjennelse fra folk som så på. Folk klappet og ingen kom med sjikane eller sånne ting. Langs ruta sto det jo mange som ikke turte å gå. De fleste medlemmene i DNF-48 turte ikke å være like åpne som oss.

– Hva står igjen som din favorittparole etter 48 år i homotog- og parader?

– «Smil, smil, selv om du er heterofil!». Den slår så det kjennes, synes jeg.