Meninger
– Jeg var blodfan av Eurovision, nå er jeg bare sint og bitter
Veldig mange vil rett og slett ikke se på medievasking av folkemord, skriver Paul Omar Lervaag.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
NRK spør om hvorfor seertallet har blitt halvert for Eurovision.
Det har ingenting med 17. Mai som NRK antyder å gjøre. Seertallene hadde en skarp nedgang i omtrent hele Europa.
Svaret på hvor seertallet gikk ned er ganske enkelt å forstå, hvis man ikke lider av et akutt tilfelle av den kognitive dissonansen NRK lider av.
Veldig mange vil rett og slett ikke se på medievasking av folkemord.
Festen skaper vemmelse hos veldig mange av oss. Nettopp fordi vi har noe helt grunnleggende som ryggmargsrefleks: Moral og rettferdighetssans.
For skeive er ikke dette noe annerledes, uansett hvor mye Israel prøver å rosavaske seg for resten av verden.
Et lite tankeeksperiment for å illustrere problemstillingen vi står overfor:
Ville det ha vært ok for deg å være på en fest i et hus, hvis du visste at noen ble torturert i et av rommene?
Det tviler jeg på, om du har grunnleggende moral.
Så spørsmålet blir da: Hvorfor skulle du være komfortabel med å være med i en konkurranse hvor en av deltagerne utfører forbrytelser mot menneskeheten?
Det er jo i prinsippet det samme, bare at distansene er større, og festen skjer via signaler som går via fiber eller satellitt, og ikke bare et spesifikt (konsert)hus i Østerrike.
Som mange andre skeive, pleide jeg å se frem til Eurovision hvert eneste år. Jeg var blodfan av Eurovision og pleide å ha det som en årlig tradisjon. Den gangen jeg fremdeles drakk alkohol, pleide jeg å drikke rom og cola og rante over dårlige sanger på Facebook.
Jeg verken drikker eller har mage til å se på konkurransen lenger.
Musikken var kanskje ikke den beste, men Eurovision var et gøyalt show med glitter og paljetter som samlet Europa. Nå har Eurovision blitt en splittende kraft i Europa, nettopp fordi arrangørene ikke klarer å stå inne for helt grunnleggende verdier som veldig mange europeere tar som en selvfølgelighet.
Flere av oss opplever dyp sorg over hvordan europeiske institusjoner, nasjoner og organisasjoner har fullstendig feilet i den moralske og etiske lakmus-testen.
Det er som om vi har mistet noe vi ikke har råd til å miste: Sjelen som samler og definerer oss som kontinent.
Nå er jeg bare sint og bitter på at European Broadcasting Union (EBU) og NRK ikke klarer å stå opp for helt grunnleggende menneskerettigheter og andre verdier mange europeere holder høyt.
Hvis ikke arrangørene tar dette innover seg, vil seertallet fortsette å synke, og mest sannsynlig vil stadig flere land trekke seg fra konkurransen. Noe også Norge burde ha gjort for lengst.
At vi ikke har trukket oss allerede er en skandale. Fortsetter denne trenden vil Eurovision dø, og arrangørene bør spørre seg selv:
Er Israels deltagelse verdt å miste konkurransens rolle som samlende kraft i Europa? Er deres deltagelse verdt konkurransens død på sikt?
Det er en historisk skam at Vibeke Fürst Haugen ikke har klart å trekke NRK, og i forlengelsen Norge, ut av denne konkurransen druknet i blod. Kanskje det er derfor så mange av oss føler på en bitter smak i bunnen nå? Smaken av jern fra palestinernes blod?
Konkurransen er fullstendig moralsk konkurs.
Ingen med verken vettet eller moralen i behold bør ønske å ha noe med den å gjøre. Å spille nøytral midt under et folkemord, er å stille seg parti på den skyldige.
For hva krever en undertrykker av oss?
Bare føyelighet gjennom stillhet og innaktivitet.
Og hva krever den som blir undertrykt?
At vi står opp for verdiene våre. At vi står imot undertrykking og aktivt jobber for at verden blir et bedre sted. At vi står opp for de som opplever undertrykking. Å ha verdier krever noe av oss.
For å gjenta: Undertrykking krever bare at vi sitter stille i båten. Derfor blir det å gjøre ingenting det å handle på vegne av undertrykkerne og derfor ikke nøytralt.
«Nøytralitet» i møte med grusomhetene vi ser i Palestina, er å ta parti med undertrykkeren Israel. Det er å ta parti med Israelsk ultra-nasjonalisme og brutaliseringen av det palestinske folk. Det er å ta parti med folkemord.
Å ikke handle i møte med urettferdighet er det mest partiske valget du kan ta som menneske.
Kall det gjerne performativ nøytralitet. Denne samme nøytralitetsposeringen vi ser oss både FIFA og EBU. Det er partiskhet destillert til sin aller råeste og mest brutal form.
Og la meg avslutte med å si til NRK:
Hvis dere ikke bryr dere om moral, kanskje dere bryr dere om penger og seertall? Det virker jo ikke akkurat som at dere bryr dere om verken moral eller verdier, men kanskje dere bryr dere om at dere blør både seere, deltagere og penger?
Er det slike argumenter vi må ty til?
Fra mitt ståsted virker det som at moralske argumenter ikke fungerer på dere.
Derfor boikottet jeg Eurovision i 2026 også, og vil fortsette å gjøre det i årene framover. Og hvis ingenting forandrer seg, også resten av livet.
Det sier jeg med en dyp grad av sorg. Ikke glede. Sorg.
For meg og veldig mange andre skeive, var Eurovision nærmest en høytid å regne, men ingen vil vel feire en høytid med spøkelset av andre menneskers lidelse flyvende i rommet.
Israel bruker skeive for å rosavaske samfunnet sitt, og Israel bruker Eurovision til det samme.
Men som jeg har sagt til ikke-skeive tidligere: Hvor overfladiske tror de egentlig at vi skeive egentlig er? At så lenge vi får vår del av kaka er det greit å behandle mennesker som om de var søppel?
Dette er som sagt ikke første gangen jeg gjør et slikt offer. Jeg pleide også å like Harry Potter. Da jeg forstod hvor forfatteren stod, sluttet jeg å kjøpe Potter-produkter. Sluttet å nyte noe av det, selv når jeg fikk det gratis.
Og vet dere hva? For andre menneskers rettigheter og generelle velvære, er boikott et «offer» jeg tar med glede. Folk er viktigere enn underholdning. Selv når man er blodfan av noe.
At transpersoner eller palestinere har det bra, er viktigere enn min nytelse og komfort.
Å leve med diskomfort er ingenting i forhold til det marginaliserte grupper og folk må leve med hver eneste dag.
Jeg ønsker dessuten at EBU og NRK tenker litt på dette: Hvis dere klarer å miste blodfans, klarer dere å miste alle.
