Intervju

Halvor Moxnes har vært aktiv i Åpen folkekirke siden oppstarten i 1976. Han har vært professor i teologi siden 1984, og ble æresdoktor ved København Universitet i 2005. Hans spesialfelt er Det nye testamentet og Jesus, både historisk og i kulturell fortolkning.

Samfunnsfiende nummer én

– Jeg har fortsatt evnen til å bli forbanna. Derfor gir jeg meg ikke, sier Halvor Moxnes.

Publisert

HVORDAN KAN det milde mennesket som ønsker oss velkommen med kaffe og småkaker i sin besteborgerlige femroms på Adamstuen i Oslo, en gang ha blitt kalt en samfunnsfare av verdensdimensjoner?

Det er 70 år siden teologiprofessoren og indremisjonsformannen Ole Hallesby holdt sin famøse helvetestale om at «du må omvende deg, ellers kommer du i helvete.» En preken som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på mange av dem som hadde slått på radioapparatet denne januardagen i 1953.

Biskopene fulgte opp året etter med å hevde at særlig homofile var en «samfunnsfare av verdensdimensjoner».

Halvor Moxnes (79)

Bor: Oslo

Sivil status: Singel

Gjør: Professor emeritus, Universitetet i Oslo

Aktuell: Norges første åpent homofile professor i teologi har i en menneskealder frontet homofiles rettigheter både i Kirken og i norsk samfunnsliv

– Det var ingen åpne homofile i Norge den gang. Likevel altså, en samfunnsfare av verdensdimensjoner, sier Halvor Moxnes.

Han smiler av det i dag, fortsatt noe himmelfallen. Men den gang var det alvor. 

Biskop Kristian Schjelderup i Hamar gikk Hallesby på klingen. Den liberale teologen skrev i Aftenposten at «den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium». 

Ante fred og ingen fare 

Han visste det ikke da, men lille Halvor skulle vokse opp til å bli en synlig talsmann for «den enorme samfunnstrusselen», og en trofast tilhenger av kjærlighetens evangelium.

Da Hallesby regnet sitt svovel over alle tenkelige syndere, og Schjelderup tok opp hansken, var Moxnes åtte år gammel og ante fred og ingen fare der han annenhver dag gikk til skolen i en liten bygd i Sunnhordland.

– Et av de vakreste og minst kjente stedene i Norge, ytterst i Hardangerfjorden, sier Moxnes.

Bygda var et Eden – denne gang i vest. 

– Vi hadde lite penger. Men det gjaldt alle i det lille lokalsamfunnet, og vi barna tenkte ikke på det. 

Familien drev et lite gårdsbruk. Halvor skulle hjelpe til i høyonna, både hjemme og om sommeren hos besteforeldrene på Fosen, men lå ofte med nesa i en bok under hesjene. 

– Det gikk i James Fenimore Cooper, indianerbøker og Charles Dickens. Jeg var egentlig altetende, men nesa nådde bare til Hamsun i bokhylla. Litteraturen gjorde tilværelsen større.

– Jeg fikk inntrykk av verden – andre verdener enn den jeg levde i selv. Når jeg nå ser tilbake på folkeskoletiden, ser jeg en ubekymret og fredelig oppvekst.

Husker ikke faren

Moren stelte i hjemmet, mens stefaren var malermester og husbonde på småbruket. 

– Men han var også kunstmaler, sier Moxnes og går målrettet mot veggen i den ene av sine tre stuer og tar ned et lite maleri som henger mellom langt større verker av Håkon Bleken, Tore Bjørn Skjølsvik og Henrik Sørensen. 

Et bilde av en ung gutt, i nasjonalskrud en dag i mai 1951.

– Han var en god akvarellmaler, stefaren min. Her har han plassert meg i matrosdress i et miljø som minner om Bergen. Jeg ser typisk veslevoksen ut – som jeg jo var, ler Moxnes.

Sin egentlige far har han ingen minner om.

– Han ble skutt i de siste trefningene i Norge i slutten av april 1945. 

Da var Halvor halvåret gammel. 

– Han var medlem av Nasjonal Samling. Det var omgitt av en stor taushet i oppveksten min. Det var først som godt voksen at jeg begynte å gå inn i historien og hva som førte min far til NS.

Halvor Moxnes vokste opp på et lite gårdsbruk på Vestlandet, men leste seg opp til å bli en del av borgerskapet. – Universitetet var som å komme hjem, sier han.

Han fikk en lillebror med astma. Familien som siden Halvor ble født, var utvidet med broren og to småsøsken til, mente at de ville få det bedre i et tørrere klima. Seksspannet reiste østover. Først til Toten, deretter til Hamar.

Kjærlighetens evangelium

På Hamar ventet realskole og gymnas. 

– Jeg var som fisken i vannet. Dette var et langt mer åpent og liberalt miljø enn jeg var vant til, særlig religiøst.

På Hamar traff han etter hvert mannen som hadde prediket kjærlighetens evangelium i møte med Hallesbys dommedagsprofetier. 

– Kristian Schjelderup var et fantastisk menneske. Han satt på Grini under krigen, opplevde en religiøs omvendelse, grunnla Nansenskolen på Lillehammer og ble biskop i Hamar. 

Nesa nådde nå høyere enn til Hamsun. 

– Selv om vi fortsatt hadde lite penger, hørte jeg allerede kulturelt til i borgerskapet. 

Møtet med den liberale Schjelderup gjorde det sikkert – han skulle studere teologi. Og ikke på det konservative Menighetsfakultetet, der Hallesby hadde vært professor. Moxnes skulle til Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. 

Tiden var på hans side. Dette var starten på at stipender og lån gjorde at nesten alle kunne ta en utdannelse. Siden han allerede hadde lest seg inn i borgerskapet, opplevde han ikke universitetsstudier på høyt nivå som noen særlig brå overgang.

– Universitetet var som å komme hjem.

Han skildrer en ung mann som ennå ikke visste helt hvilken hylle han skulle sikte mot. Men andre visste råd. 

Ekspert på Jesus

Professorene Jacob Jervell og Nils Dahl hadde merket seg et uvanlig intellektuelt talent og lagt en plan. 

– De sendte meg med pakkepost til USA, der Dahl var professor ved Yale University, sier Moxnes med et smil. 

Overgangen til selveste Ivy League ble stor. 

– Jeg kom fra et veldig homogent Norge. Dette var en enorm utviding av horisonten.

Her la han grunnlaget for en karriere som skulle gjøre ham til en av verdens fremste eksperter på Det nye testamentet og helten i historien: Jesus fra Nasaret. 

– Jeg ble med i et forskningsmiljø som brukte sosiologi og sosialantropologi i studiet av Det nye testamentet. Fortolkningen av Jesus gjennom historien har siden vært i sentrum i det jeg har vært engasjert av, sier Moxnes og skyter inn en presisering. 

– Det er avgjørende at det aldri har vært Jesus alene jeg har fordypet meg i. Det er alltid Jesus i forhold til mennesker, og hva som skjer med mennesker i denne relasjonen.

Han tok Jesus ned på jorden. 

– Kristus er ikke en autoritet som står over mennesker, han vandrer sammen med dem.

Uten fast forhold

I USA opplevde han sin første forelskelse.

– Jeg fikk meg en kjæreste da jeg studerte ved Yale. Han kom fra universitetsbyen Durham i North Carolina, så jeg reiste dit for å være sammen med ham.

Kjærligheten blomstret – en stund.

– Så fikk jeg panikk, og innbilte meg at jeg måtte tilbake til Norge. Det er en av de tingene jeg angrer på i livet, at jeg fikk denne ureflekterte panikken. 

Han satte universitetet foran kjærligheten.

Halvor Moxnes holdt minnetale under bisettelsen av Kim Friele i Oslo domkirke 6. desember 2021.

– Det var svært dumt, og han ble veldig såret. Jeg var usikker på om det var mulig for meg å slå meg ned i USA.

Etter at han for snart 50 år siden forlot kjæresten i USA, har han ikke vært i noe fast forhold.

– Det er helt synlig i mitt liv at jeg ikke har fått til dette med parforhold.

Han slår i stedet et slag for vennskap. 

– Jeg har svært gode venner. Særlig et av forholdene er noe av det mest støttende jeg tror det er mulig å oppleve. Vennskap er undervurdert, mener Moxnes.

– Alternativene stilles ofte opp som parforhold, eller ingenting. Men jeg vet det fins flere typer vennskap, én til én, eller i grupper, som kan være umåtelig verdifulle. Det er et for ensidig fokus på parforhold i samfunnet i dag.

«Guds homogutt»

Da han ble utnevnt til professor i teologi i 1984, stilte han til intervju i studentavisa i Oslo. Han ble overrasket over resultatet.

– Overskriften lyste imot meg i stor, rød skrift: «Guds homogutt». Det var en dramatisk «coming out».

Han var Norges første åpne homofile professor i teologi. De neste årene ble en prøvelse. 

– Det første folk tenkte på når de så meg, var sex. Det gjør noe med deg, sier Moxnes.

Til å begynne med hadde foreldrene vanskelig for å forstå, og lurte på om de hadde gjort noen galt. 

– Jeg ble skuffet over at moren min ikke evnet å vurdere det selvstendig. Hun var mer opptatt av hva professorene mine syntes. 

Da var det noe helt annet med hans yngre søsken.

– De var svært begeistret. Jeg hadde alltid vært dydsmønsteret i familien. Endelig var det jeg som var problembarnet, humrer Moxnes. 

Det var ensomt å være en av de få åpne homofile i det teologiske miljøet.

– Vi kjenner det fra forskning på minoriteter. Man blir utsatt og alene om sitt eget perspektiv. Det er en oppskrift på stressreaksjoner, sier Moxnes. 

Det har hjulpet ham med å forstå hva det vil si å være en del av en marginal gruppe.

– Det handler om opplevelsen av å være sårbar. Når jeg som ekspert i teologi kan være rammet, hvordan er det da for dem som har vokst opp som kristne uten disse perspektivene? undrer Moxnes. 

Ingen evig sannhet

Følelsen av å være sårbar sitter i kroppen.

– Jeg har opplevd å være på en gudstjeneste og høre presten komme med nedsettende uttrykk om homofile. Da måtte jeg gå ut.

Det er noe godt med den følelsen også.

– Jeg har fremdeles evnen til å bli forbanna. Derfor gir jeg meg ikke.

For enkelte som mener at homofili ikke er forenlig med kristen tro, er det Paulus som er begrunnelsen.

– Han har en fortelling om syndefallet hvor menneskene vender seg bort fra Gud. Da gir man seg over til begjæret.

Mange har derfor sett det som umulig å være homofil og kristen.

– De ser det som en fordømmelse. Jeg har den store fordelen av å være teolog. Jeg ser på tekstene i Det nye testamentet som et resultat av den kulturelle konteksten de ble skrevet i. Det var helt vanlig blant jøder å være imot sex mellom menn på den tiden. Det betyr vel ikke at det skal være en eviggyldig sannhet?

Tekstene må gjenfortolkes i samtiden. 

– Det handler om det som er felles for alle mennesker, et behov for nære relasjoner som inkluderer både kjærlighet og seksualitet. Egentlig burde dette være veldig enkelt.

Han har sett kristendommen være et verktøy for godt – og et instrument for vondt. Mens vi gomler i oss småkakene i Moxnes’ stue, har patriarken i Moskva igjen velsignet Russlands angrepskrig mot Ukraina.

– Det er en ekstrem perversjon av religion. De gjør troen på gud til et politisk våpen for åpenbar urettferdighet og vold, fnyser Moxnes.

For frigjøringsteologi

Men han har også sett at religionen kan spille en positiv, politisk rolle i sitt engasjement for fattige i Latin-Amerika. 

– Frigjøringsteologien som ble skapt den gang, var en motstand mot kirkens bifall av undertrykkende militærregimer.

Gjennom et regjeringsprogram fikk Det teologiske fakultet fra midten av 1990-tallet muligheten til å opprette et masterprogram i kontekstuell teologi.

– Der fikk studenter fra Latin-Amerika, Afrika og Asia mulighet til å bruke sine egne erfaringer til teologisk refleksjon. 

De fleste studentene kom fra Afrika. 

– Det viktigste med programmet var at vi var med på å bygge opp kompetanse i afrikanske land, til kirker og teologiske utdanningsinstitusjoner. 

Etter hvert ble programmet utvidet til å omfatte doktorgradsstudier. Det ga nye perspektiver. 

– Det gjorde at jeg så kristen tro fra en annen synsvinkel enn Europa og Nord-Amerika. Jeg var ofte imponert over de afrikanske studentene, hvor selvstendige og modige de var. 

Han husker særlig en av de første masterstudentene sine. 

– Han skrev om «Jesus the African Healer», der han ville vise hvordan afrikanske tradisjoner om helbredelse kunne belyse fortellingene i evangeliene om Jesus som helbredet syke.

Fjernet fra julekrybben

Da han «pensjonerte» seg for åtte år siden – anførselstegnene fordi han jobber mer enn de fleste yrkesaktive – skulle han ta det mer med ro. 

Men tiden vi lever i synes å kreve Moxnes’ særegne kunnskap. I fjor slo han for alvor gjennom i den litterære offentligheten med boka «Svarte kong Baltasar». Boka ble en uventet hit, kåret til ukas bok i avisa Klassekampen, og var en gjenganger på lister over årets bøker.

– Jeg ble helt lamslått.

Bakgrunnen for boka var hvordan demonstrasjonene etter drapet på George Floyd i Minneapolis i USA spredte seg over hele verden, og i desember 2020 førte det til at menighetsrådet i byen Ulm sør i Tyskland fjernet en av sine vise menn fra et juletablå. 

– De innså at en av kongene var fremstilt som en stereotypisk, svart mann. De fjernet derfor kongene fra den hundre år gamle julekrybben i den svært kjente kirken.

Tradisjonen fra evangeliene som Moxnes har brukt to mannsaldre på å studere, hadde med ett havnet i en kryssild mellom rasisme, kolonihistorie og slavehandel. 

– Kong Melchior var virkelig en karikatur av en «negerkonge». Figuren hadde klart rasistiske trekk, sier Moxnes.

Et betent, politisk landskap 

Hvordan kulturuttrykk blir mottatt til ulike tider – resepsjonshistorie – er noe av det Moxnes er aller best på. Han satte seg fore å fortelle hvordan legenden om vismennene oppsto og etter hvert ble til historien om de hellige tre konger, der den ene, som regel Baltazar, ble regnet som svart.

Med boken «Svarte kong Baltasar. De hellige tre konger: rase, religion og politikk», tråkket han inn i et betent, politisk landskap av identitetspolitikk og «woke». Det fikk han selv oppleve under et foredrag ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole sist høst.

– Jeg avsluttet med å reflektere rundt bruken av ordet «neger» – nøye satt i anførselstegn. Det skulle jeg nok ikke gjort. For selv om jeg tok avstand fra begrepet, viste elevene til at jeg hadde brukt selve ordet. Da måtte jeg lære fort, smiler Moxnes. 

Han er glad for at hans særegne kompetanse fortsatt er etterspurt også av ungdommen når han nå er blitt 79 år.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan kristne tekster har formet tradisjoner og kulturer. At mange gjennom denne boken har sett hvordan etnisitet, religion og politikk henger sammen, er jeg selvsagt svært glad for. Og dessuten: sammenlignet med Håkon Bleken som er 94 år og hyperaktiv, er jo 79 år ingen alder.

Intervjuet har tidligere stått på trykk i forskningsmagasinet Apollon

Powered by Labrador CMS