Meninger
Budapest Pride ga meg et nytt håp for fremtiden
– Jeg sa jeg ikke trodde noe ville skje, siden så mange hadde tenkt å komme, men i realiteten var jeg ikke helt sikker, skriver student og aktivist Silje Brunstad Paulsen som gikk i paraden i Budapest sist helg.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
2025 har vært et hardt år for verdens skeive.
Vi har mistet rettigheter i Europa og USA, blitt fremstilt som demoniske og som en bevegelse som ødelegger vesten.
Som mange andre skeive, har jeg følt meg hjelpeløs.
Jeg har sett feilinformasjon om skeive få stor plass i store medier. Ikke bare utenlands, men i Norge også.
Etter at Budapest Pride ble ulovlig, tenkte jeg med en gang at jeg måtte delta. Jeg bor i Bratislava, bare ett par timer unna byen. Jeg følte, i all håpløsheten, at det minste jeg kunne gjøre var dra dit for å vise solidaritet.
Så, sist lørdag tok jeg og en venninne bussen sammen til Budapest.
Vi hadde mange forventninger til Paraden, men vi hadde ingen anelse hva som ville møte oss. Vi hadde forberedt oss på hver vår måte. Jeg hadde unngått å ta på meg kontaktlinser og hadde støydempende hodetelefoner lett tilgjengelig i tilfelle politiet ville bruke tåregass eller soniske våpen.
Venninnen min hadde tatt med seg rulleskøyter som hun skulle ha på seg gjennom paraden, sånn at hun kunne komme seg raskt vekk i tilfelle noe skulle skje.
Vi var begge nervøse.
Jeg sa jeg ikke trodde noe ville skje, siden så mange hadde tenkt å komme, men i realiteten var jeg ikke helt sikker.
Noen dager tidligere var det meldt at en høyreekstrem gruppe ville gå samme rute som oss. Det var forventet stort oppmøte blant dem.
Dette gjorde meg bekymret før jeg dro, og jeg fikk mange bekymrede meldinger fra folk i nærmiljøet mitt som visste jeg skulle dra.
Jeg brukte de siste dagene før vi dro for å mentalt forberede meg for alt, som at jeg kunne bli skadet eller arrestert. Men jeg og titusenvis av andre visste at det å møte opp var viktigere enn frykten.
Jeg hadde deltatt på Wien Pride to uker tidligere. På mange måter forestilte jeg meg at Budapest Pride ville bli det stikk motsatte.
Istedenfor en stor folkefest, ville det være en stor protest. Istedenfor at politiet gikk i paraden side om side med skeive, ville politiet prøve å undertrykke paraden. Isteden for å føle meg trygg, ville jeg konstant være årvåken og på vakt.
Jeg tror mange på metroen inn til paraden hadde de samme tankene. Det var en intens stemning blant oss med regnbueflagg. Alle så bekymret ut. Ingen anerkjente hverandre.
Dette i stor kontrast til stemningen på metroen i Wien, der festen allerede hadde begynt når vi gikk inn på toget.
Stemningen skiftet fort da vi kom ut fra metroen og ble dratt inn i paraden.
Hele Deák Ferenc Tér var full. Det var så mye glede, så mye musikk og så mye latter. All frykten jeg hadde følt på i forkant forsvant med en gang.
Jeg merket på venninnen min at hun følte det samme. Jeg merket det på alle.
Så dukket de høyre-ekstreme opp.
Først kom to stykker som bar et stort dobbeltkors på utsiden av paraden, i motsatt retning av oss. Deretter to-tre stykker som bar et skilt der det sto «defend Europe», bak omtrent 15 politifolk.
Og like etter det igjen, kanskje fem andre med et langt banner. Også disse bak en mur av politimenn.
Det ble ganske fort tydelig at den store markeringen de hadde varslet ikke kom til å skje.
På samme område sto også en stor politibil med de beryktede kameraene. Kameraene som skulle scanne deltakernes ansikt så politiet visste hvem de skulle gi bøtene på 500 Euro til.
Men istedenfor å snu seg, dekke til ansiktet eller komme seg utenfor rekkevidde til kameraene, begynte de ungarske deltakerne å legge ut pikniktepper ved siden av bilen, med ansiktene vendt mot bilen. Vi internasjonale deltakere gjorde raskt det samme.
Paraden endte i en gate der politiet også var tydelig til stede. De sto langs hele gaten med blålysene på. Men jeg så ingen som ble arrestert, ingen som fikk bøter.
Politiet var der nok bare for å prøve å få folk til å dra hjem. Men istedenfor var hele gaten en stor fest. Blålysene var nesten som diskokuler.
Det lokale skeive miljøets ignorering av både politiets tilstedeværelse og Órbans trusler var inspirerende.
Budapest Pride føltes som hvilken som helst annen Pride-parade jeg har vært på.
Det var mye glede, stolthet, solidaritet og musikk. Ingen virket redde.
Vi gikk alle sammen uredde i Budapest sine gater. Gleden og stoltheten føltes som en stor langefinger rettet mot Órban.
Deltagelsen ga meg mye håp. Ikke bare for Ungarn og deres skeive miljø, men for verden.
Ingenting er sterkere enn solidaritet og fellesskap. Årets Budapest Pride var et stort bevis på dette.
Jeg håper verden vil se på Budapest Pride som en inspirasjon og som et bevis på at kjærlighet mobiliserer mer enn det hat gjør.
Nesten 200 000 var villig til å møte opp for å beskytte kjærlighet og frihet, mens bare rundt 20 møtte opp for å spre hat.
For meg er dette et bevis på at hatet som spres av ledere som Órban ikke har den mobiliseringskraften som de ønsker.
Jeg håper Budapest Pride er et bevis på at solidaritet og fellesskap er det viktigste i kampen mot krefter som ønsker oss vekk.
