Meninger
Tons of Pride: Hvorfor er lakk og lær seksuelt på Pride, men ikke på Tons of Rock?
– Det var akkurat den samme stemningen. Glitter, lær og musikk. Kjærlighet, fest og politisk protest, skriver Katja Hjertaas om Oslo Pride og Tons of Rock
100 000 gikk i paraden og jeg var en av dem. 150 000 var på Tons of Rock , og jeg var en av dem.
Og vet du hva? Jeg trivdes begge steder!
Det var akkurat den samme stemningen: Glitter, lær og musikk. Kjærlighet, fest og politisk protest.
Festivalene Oslo Pride og Tons of Rock har samlet titusener av mennesker samtidig.
Begge har kjærlighet, fellesskap og feiring i sentrum; men også politisk budskap og protest.
Rockartister har alltid vært kompromissløse rebeller, de rokket ved publikums rolige blinde og døve tilværelse og krevde endring. Rock samler og inspirerer den dag i dag. Det gjør også pridebevegelsen.
Begge plasser så jeg gravide, babyer og barn; på Tons og i Pride vandret streite, skeive og transpersoner iført tyll, lær og masker. Og regnbuer!
Begge steder var det avkledde og påkledd mennesker, alle hårfarger og fasonger.
Likevel er det uforståelig hvor ulikt de to arrangementene behandles i offentligheten.
Tons of Rock hylles for å trekke folk fra hele landet og verden, og skape god stemning på Ekebergsletta - og i byen. Det snakkes om kultur, musikk, mote og verdien av festivalen.
Pride derimot, må fortsatt tåle beskyldninger om «propaganda» , «seksualisering av barn» og andre gamle, grunnløse narrativ.
Det diskuteres opp i mente om det skal flagges eller ikke flagges, flagg rives ned og brennes, og folk har blitt så frekke at de river flagg ut av hender på andre og spytter på dem.
Du kan neppe forstille deg noe av dette skje om Tons.
Hvorfor skjer dette?
Begge festivalene bygger på fellesskap. Begge bruker sterke visuelle uttrykk og budskap. Men kun den ene må daglig forsvare sin eksistens.
Det handler ikke egentlig om innhold, virker det som, men om hvem som får definere hva som er normalt og akseptabelt for majoriteten.
En rockefestival med øl, svette, tatoveringer og til tider heftig utkledning og musikk er kultur og en møteplass.
En Pride-parade med glitter, drag og regnbueflagg er plutselig politisk, og truende, og ikke minst «for mye».
Når folk danser i lær, med sminke og kjetting på og ved en scene under Tons of Rock, er det tøft. Når noen gjør det samme under Pride, roper kommentarfeltet hvor perverst og uakseptabelt en slik oppførsel er; og barn skal ikke måtte utsettes for dette.
Hvorfor er lakk og lær seksuelt på Pride, men ikke på Tons of Rock?
Dette er ikke tilfeldig. Det handler om normer, og om hvilket mangfold som kan aksepteres.
Men hvem bestemmer dette? Hvor går grensen for aksept?
Det virker som om det finnes flere mangfold hvor det ene blir mistenkeliggjort og forsøkt visket bort.
Hver gang noen anklager Pride for propaganda og indoktrinering, bør vi spørre: hvem sier disse ordene og hvilke motiver har de?
Alle kulturuttrykk har en mening og har med seg politiske og sosiale budskap. Når vi aksepterer kultur i alle farger så må vi akseptere Pride på lik linje.
Det er voksne selv - meg og deg - som er ansvarlige for hvordan barna oppfatter det som skjer rundt dem. La dem finne ut av dette selv, uten å bli farget av voksnes snevre tankegang.
Både Tons og Pride gjør det tydelig: kjærlighet, trygghet og inkludering er verdier som er viktige å forsvare.
Det å være seg selv uten å skade andre er en rettighet vi alle må ha.
150 000 på Tons, 100 000 i paraden og sikkert like mange tilskuere i gatene denne helgen er et bevis på at det er gjennom synlighet og fellesskap at vi kan vinne over mørket.
Inkludering er ikke eksklusivt.
Happy Tons of Pride!
