Ennå er ingen gripende takketaler holdt i Hollywoods Kodak Theatre. Men natt til mandag 27. februar vil det vise seg om noen av de skeive favorittene, Glenn Close, Rooney Mara, Janet McTeer og Christopher Plummer, får komme på scenen for å takke The Academy for en Oscar. Glenn Close er nominert for innsatsen i «Albert Nobbs», der hun spiller en kvinne som strever for å overleve i det mannsdominerte samfunnet i 1900-tallets Irland. Hun utgir seg for være mann og får jobb som hotellbutler under navnet Albert Nobbs. Her jobber hun i tretti år før hun forsiktig tør åpne for muligheten til å finne seg en livsledsager og etter hvert frir til stuepiken Helen. Close konkurrerer om Oscar-statuetten med Rooney Mara for hennes rolle som bifile Lisbet Salander i den amerikanske Stieg Larsson-filmatiseringen «The Girl with the Dragoon Tattoo». Glenn Close, som har spilt rollen som Albert på teaterscenen flere ganger siden 1982, har jobbet i femten år med å lage en filmversjon og medvirker både som produsent og medforfatter. Seks ganger har hun vært nominert til en Oscar, men dersom hun skulle få prisen i år, vil den bety ekstra mye, fortalte skuespilleren i et intervju med USA Today tidligere i vinter. – Jeg har aldri før vært så personlig involvert i en produksjon. Det var en stor risiko. Ville min følelse av at dette er en historie som er verdt å fortelle, møte noen gjenklang hos folk? Eller var jeg villedet? Nå er jeg begeistret over den gode responsen filmen har fått fra publikum. Men hvorfor har hun dedikert seg så fullstendig til denne rollefiguren?– Historien, i all sin enkelhet, bærer på en stor følelsesmessig kamp. Det jeg finner uimotståelig er at Albert ikke synes synd på seg selv. Hun synes ikke verden skylder henne noe. Hun har en drøm som hun ikke vet er umulig for henne. Det er noe universelt over temaet med en uskyldig sjel som forsøker å takle en kompleks verden uten nok verktøy til å kunne lykkes, sier Glenn Close.
Både han og hun
Også i klassen for beste kvinnelige birolle kan en kvinne i mannsklær gå av med seieren. Glenn Closes motspiller i «Albert Nobbs», Janet McTeer, spiller nemlig husmaleren Hubert, en kvinne med mannlig identitet som til og med er gift med en kvinne, og som blir Alberts fortrolige venn. Hubert er robust, maskulin og flørtende, og McTeer leverer en av filmens mest minneverdige scener når hun kler av seg fra hofta og opp for å avsløre sin sanne natur overfor en forferdet Glenn Close. McTeer ble fascinert over at rollefigurene, som er bygget på kvinner som virkelig levde som menn i datidas Irland, var tilfredse med sin egen livssituasjon. – Hubert er en av de lykkeligste personen i filmen, og det liker jeg, sier skuespilleren, som synes det er for enkelt å kalle Hubert for lesbisk. – Jeg tenker på meg selv i rollen både som en han, men også som en hun, og jeg tror ikke det egentlig spiller noen rolle, sier Janet McTeer til USA Today. En ting som er sikkert, er at sjansene for en Oscar øker med kjønnsoverskridende rollefigurer. Akademiet har alltid hatt en forkjærlighet for slike prestasjoner, fra Marlene Dietrich i kjole og hvitt i «Morocco» (1930), Jack Lemmon som kvinnelig musiker i «Some Like it Hot» (1959) og Julie Andrews, som utgir seg for å være mann for å få jobb som dragartist i «Victor Victoria» (1982), til Jaye Davidson som transkjønnete Dil i «The Crying Game» (1992), Felicity Huffman som transkjønnet mann-til-kvinne i «Transamerica» (2005) og Cate Blanchetts inkarnasjon av Bob Dylan i «I’m Not There» (2007). Men bare tre har fått selve prisen, nemlig Linda Hunt som den kortvokste fotografen Billy i «The Year of Living Dangerously» (1982), Gwyneth Paltrow som gutteskuespiller i «Shakespeare in Love» (1998) og Hilary Swank for sitt portrett av Brandon Teena i «Boys Don’t Cry» (1999).
Beryktet drukkenbolt
Åpningsfilmen på Skeive filmer i fjor, «Beginners», er også med i kampen om gullstatuetten i år. Det er Christopher Plummer som er nominert i kategorien beste mannlige birolle. I «Beginners» spiller Plummer en 75 år gammel far som har to nyheter til sønnen, spilt av Ewan McGregor, etter hans kones død; Han har kreft og han er homse. Selv om Plummer har mottatt to Tony-priser for teaterprestasjoner på Broadway og to Emmy-priser for tv-roller, har han aldri vunnet Oscar. Han ble ikke engang nominert for homofavoritten «The Sound of Music» (1965). Kun én nominasjon har han fått, og det for å spille Leo Tolstoy i «The Last Station» som 80-åring. Mange mener dette skyldes Plummers arroganse, humørsyke, drikking og skarpe tunge som ung skuespiller. I mange år var han lite populær blant kollegene. Som Broadway-stjerne på 50- og 60-tallet (han spilte klassiske roller som Hamlet, Henrik V, Cyrano, Ødipus og Iago) var han en beryktet drukkenbolt. Vanligvis drakk han «triple Jack Daniels with beer chasers» til morgenen rant, og likevel opptrådte han på matineen neste dag. Hans kamerater var stordrikkerne Peter O'Toole, Albert Finney og Peter Finch. I sin selvbiografi fra 2008, «In Spite of Myself», forteller Plummer at han flere ganger nesten fikk sparken på grunn av fyllefravær. Han ble også beryktet for å nekte Laurence Olivier å instruere seg fordi han syntes Olivier, som fikk Oscar for sin regi av «Hamlet», var «en fantastisk skuespiller, men en forferdelig instruktør». En annen gang styrtet han ut på scenekanten og skrek mot en annen regissør som ikke hadde plassert han i god nok posisjon: «Det er her jeg bør stå. Jeg er jo stjernen!» Og etter en premiere ved National Theatre i London, kalte han medspillerne for «en gjeng av drittamatører».
