Nils Bech: – Kunst kan ha både helende og politisk kraft

Red. mrk.: Artikkelen er produsert i samarbeid med magasinet Ballade, der saken også er sampublisert.

Foran et blodrødt bakteppe, bokstavelig talt, opptrådte artister, skuespillere og dansere på Det Norske Teatret lørdag. 

«Lengselssong og vinterstorm – en solidaritetskonsert for Palestina» var til inntekt for The Palestinian Performing Arts Network (PPAN), som hjelper og legger til rette for alt fra kunstnere og musikere til skuespillere og sirkusartister på Gaza og Vestbredden.

I forrige uke kunne publikum besøke teateret og hjelpe kunstner Vibeke Harper med å sy røde stoffremser med navn på drepte palestinere på minneteppet “60 199 Lost Futures”, som hang bak artistene.

Nader Babba Khalayli og Rania Iraki fra Palestinapodden ledet showet. De understreket blant annet at kunstnere ofte blir glemt i folkemord, selv om de er viktige for å kunne føle, forstå og lære om det som skjer.

Vokst opp med Palestina-saken 

Under en enslig lyskaster i en ellers mørk teatersal fremførte Nils Bech to låter. 

Til Blikk forteller han at den første sangen er en ny låt med tittelen «Liv», som handler om moren og faren hans – om moren som døde for halvannet år siden, og om farens liv som enkemann.

På «Pass Pass Me by (Home Town / Family Affairs)» fra hans andre album, «Look Inside», fikk han støtte av Nils Martin Larsen på flygel. Sangen handler om forbønn.

– Med disse to sangene ønsker jeg å vise to sider av religion. For faren min har det vært fint å kunne lene seg til Gud i sorgen. For meg, som har opplevd forbønn som skeiv, har jeg også erfart de negative sidene av kristendommen.

– Så jeg synes det, på et litt abstrakt vis, passer her i kveld, legger han til.

Bech har vært bevisst på situasjonen i Palestina i hele sitt liv. For 25 år siden jobbet storebroren hans på et palestinsk barnehjem, og faren hans var i Palestina på 60-tallet.

– Jeg har vokst opp i en familie der uretten palestinerne har vært utsatt for gjennom mange tiår har vært til stede og blitt diskutert. Det har vært en unison enighet om å være pro-palestinsk – slik det også virker som et stort flertall av den norske befolkningen er i dag.

Menneske først, så artist 

Selv kjenner Bech ingen palestinske kunstnere, men på et rent humanitært grunnlag synes han det er viktig å stille opp med sitt navn, ansikt og kunst i Palestina-saken.

Plus

Plus

Kjennelse i tvistemål mellom ledelsen i Salam: Frifinnelse

– Det er fordi det er så hjerteskjærende hvordan vi som verdenssamfunn har stått på sidelinjen og tillatt at dette folkemordet har skjedd. Som enkeltmenneske kan man føle seg veldig maktesløs.

– Hva tenker du om dine kolleger som er i Gaza eller på Vestbredden nå? Har du forsøkt å sette deg inn i situasjonen deres?

– Jeg har ikke tenkt så spesifikt på hvordan det påvirker ulike yrkesgrupper, og yrkeslivet mitt føles sekundært i denne sammenhengen. Samtidig tror jeg veldig på at kunst kan ha både helende og politisk kraft. Den gir folk mulighet til å bearbeide det som er vondt og vanskelig, og det har jeg selv erfart. Men i Palestina handler det nå om helt grunnleggende ting som mat og vann.

Handler ikke om rase, religion eller legning

– Enkelte stemmer – fra Benjamin Nethanyahu til nettroll – skriver i sosiale medier at skeive som støtter Palestina kan sammenlignes med «chickens for KFC», og at de støtter en gruppe som ikke aksepterer skeive. Hva tenker du om slike påstander?

– All den tid rundt én av fem er skeive, finnes det selvfølgelig også skeive palestinere. De blir utsatt for den samme nedslaktingen som alle andre. Dette handler om menneskeverd, om et menneskelig prosjekt. Det handler ikke om rase, religion eller legning. Det er på en måte utenfor alle ismer, avslutter han.

Hofmo-tekst – like relevant i dag

Den annonserte musikalske overraskelsen var trioen ULD, bestående av Une Lorentze Onarheim, Lucia Andreadatter Utnem og Dagny Braanen Lindgren. De fremførte blant annet sin låt «Fra en annen virkelighet”» basert på en tekst av Gunvor Hofmo.

Diktet ble skrevet i 1948, kort tid etter andre verdenskrig, og er inspirert av tapet av kjæresten Ruth Maier, som ble deportert til Auschwitz i 1942. Teksten beskriver sorg og fremmedgjøring etter krig og tap, og ULD pekte på at ordene fortsatt oppleves som aktuelle i dag fra scenen på Det Norske Teatret.

Flere av artistene benyttet anledningen til å hylle initiativtakerne til solidaritetskonserten, kunstner Vibeke Harper og skuespiller Kyrre Hellum, og uttrykte glede over at Det Norske Teatret tok stilling og ga Palestina en stemme og en plattform.

I løpet av de neste månedene vil de arrangere flere arrangement under overskriften «Palestinaprogrammet». 

Teatersjef Kjersti Horn ved Det Norske Teatret forteller til Blikk at utgangspunktet for prosjektet var en tanke om å undersøke hvilken rolle kunsten kan spille i en konflikt, eller om kunsten kan være en vei til forståelse og nyansering i fastlåste situasjoner.

– Palestinasaken er en av de mest voldsomme konfliktene som har dominert nyhetsbildet. For meg var det viktig å skape et rom der vi gjennom kunsten kan bearbeide alle inntrykkene vi får og slik kanskje i fellesskap forstå konflikten bedre. Som et slags alternativ til nyhetsbildet. Om vi blir litt klokere, eller klarer å forstå noe mer gjennom teaterets bidrag, er det verdifullt i seg selv, sier hun.

Gata pushet plater

Gatas Parlament fikk publikum med på «Boykott Israel / Fritt Palestina»-rop, og forsøkte å pushe plater fra scenen.

– Vi selger disse platene for 1000 kr stykk, og alle pengene går til saken. Møt oss utenfor etter showet, oppfordret de.

Skuespillerne Kyrre Hellum og Ken-Philippe Tete leste dagsferske tekster fra Gaza, skrevet av scenekunstner Ali Abu Yassin og forfatter Akram Musallam.

Yasmin Mouafak lærte publikum å danse den palestinske folkedansen dabke, og fikk med seg alle kveldens artister på en avsluttende runddans på scenen.

Ellers deltok også musikere og artister som Nawara Alnaddaf, Samer Alhafes, Khaled Lawse, Maja Ratkje, Frode Haltli, Sjur Miljeteig, Fela, Peter Baden og Emilie Nicolas.