Tungt homodrama

Brendan Fraser (54) var en av Hollywoods største stjerner da «Georg, jungelens konge» og «Mumien»-filmene hadde suksess rundt årtusenskiftet. Siden ble det stille rundt skuespilleren som nå har et gigantisk comeback som en homse i totalt forfall, både fysisk og psykisk, i Darren Aronofskys «The Whale».

Ugjenkjennelig

Brendan Fraser er nesten ugjenkjennelig som Charlie, en alvorlig overvektig engelsklærer som holder online-kurs for studenter. Åtte år tidligere forlot han kona og datteren for en mann, og siden har han ikke hatt kontakt med familien.

Etter at kjæresten døde, spiste han bort depresjonen. Nå er blodtrykket skyhøyt og han kan dø av hjertestans, og Charlie vil gjenforenes med sin tenåringsdatter (Sadie Sink, kjent fra «Stranger Things»), som ikke har tilgitt faren for å ha forlatt henne.

Vi møter en ensom mann som har latt seg fengsle i en mørk, nedslitt og klaustrofobisk leilighet. Kontakten med omverden skjer gjennom sykepleieren (Hong Chau), som hjelper til med mat og stell. I tillegg besøkes Charlie av en ung mann (Ty Simpkins) fra kirken New Life, som tror Gud har sendt ham dit for å redde ham.

Kritikerrost teaterstykke

«The Whale» er basert på et kritikerrost teaterstykke av homsen Samuel D. Hunter, som også står for filmmanuset. «Kjernen i historien stammer fra dype, vanskelige sannheter i mitt liv», fortalte Samuel under fjorårets Toronto film festival.

«Jeg vokste opp som skaphomse i Idaho, der jeg gikk på en religiøs skole hvor elevene lærte at folk som meg ikke burde eksistere».

Samuel brukte selv mat som en form for selvmedisinering.

«Jeg fortsatte med det lenge etter at jeg kom ut av skapet og hadde bygget meg opp et bedre liv. Noen overvektige er store, lykkelige og sunne, men slik var ikke jeg. Med hjelp fra folk rundt meg, fant jeg en vei ut.»

Kritikk for fat shaming

«The Whale» takler bra traumaet som religiøs homofobi kan forårsake, men filmen behandler overvektige med en temmelig tung labb. I USA har filmen blitt kritisert for å by på to timers «fat shaming». Charlies matfråtsing vises unødvendig frastøtende og grotesk; han gasser i seg stekt kylling og pizza, stapper kjeften så full at det blir umulig å svelge, og han bruker aldri bestikk.

«Det hele er komisk», skrev en irritert Yael Tygiel i Advocate. «Overvektige spiser ikke annerledes enn andre folk, og hvorfor nyter ikke Charlie maten sin?».

Regissøren Aronofsky har også blitt kritisert for ikke å ha castet en overvektig homofil skuespiller i rollen som Charlie. I stedet må heterofile Fraser ty til en « fat suit» og hjelp fra maskørenes mesterlige effekter.

«Store homser i Hollywood er helt usynliggjort», klaget Daniel Franzese fra komiserien «Gay Skit Happens» til Hollywood Reporter. «Mange tv-serier har skeive rolleskikkelser, men ingen av dem er overvektige. Vi blir aldri sett.»

Fascinasjon for det ekstreme

«Jeg vurderte mange skuespillere», forsvarte Aronofsky seg i Toronto. «Mitt valg falt på Brendan Fraser, som jeg syntes var best til rollen.»

Når det gjelder sminken, har skuespillere brukt slik hjelp til å forandre seg fra filmens begynnelse, det er ikke noe nytt.

Regissøren har alltid vært fascinert av det groteske, som Jennifer Connollys rusavhengighet i «Rekviem for en drøm», Mickey Rourkes aldrende bokser i «The Wrestler» og Natalie Portmans besatte ballerina i «Black Swan».

«The Whale» er enda en ekstrem historie, men denne gangen har Aronofsky filmatisert et teaterstykke med kanskje litt for stor respekt for den opprinnelige historien. Charlies mange besøk føles etter hvert noe kunstig siden folk, en etter en stikker, innom han med hver sin agenda, på typisk teatervis.

Likevel gjør Brendan Frasers varme, menneskelige innsats filmen til en jevnt over både morsom, rørende, tragisk og oppløftende film. Et karakterstudium for de som liker teater og gode skuespillerprestasjoner.