Meninger
Hvor var politiet?
Når en bil kan kjøre gjennom et Pride-tog, var sikkerheten rundt arrangementet god nok, spør Tore Aasheim, etter hendelse i Orkanger.
Innlegget ble først publisert i Avisa Sør-Trøndelag. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Sist lørdag kjørte en bil gjennom Pride-paraden på Orkanger på en måte som politiet i ettertid har vurdert som så alvorlig at føreren nå er siktet.
I toget gikk mellom 60 og 70 mennesker. Skeive og allierte. Familier. Artister. En ordfører.
Heldigvis ble ingen drept. Heldigvis ble ingen fysisk skadet.
Men det er ikke det samme som at alt gikk bra.
Det første som slår meg etter hendelsen, er spørsmålet ingen ser ut til å stille:
Hvor var politiet?
Da jeg ankom torget på Orkanger før paraden kom tilbake, sto det en politibil der med to betjenter. De var ikke sammen med paraden. De var ikke ute langs ruta. De var ikke der hendelsen faktisk skjedde. De satt på torget og ventet.
Jeg forstår at politiet må prioritere ressursene sine. Jeg forstår også at ingen kan vite på forhånd hva som kommer til å skje.
Men hva var egentlig planen?
For vi lever ikke i en tid der trusler mot skeive er en fjern og teoretisk problemstilling. Gjennom flere år har vi sett økende hets, trusler og angrep rettet mot Pride-arrangementer og skeive mennesker.
Vi har sett hvordan kjøretøy kan brukes til å skape frykt eller skade i folkemengder. Vi har sett hendelser som få trodde kunne skje, helt til de faktisk skjedde.
Likevel virker det som om enkelte fortsatt lever i forestillingen om at dette er noe som skjer «der ute».
I Berlin. I London. I Oslo.
Ikke på Orkanger.
Men nettopp den tankegangen er problemet.
Hatkriminalitet kjenner ikke kommunegrenser. Ekstremisme følger ikke postnumre. Mennesker som ønsker å true eller skremme skeive, stanser ikke ved fylkesgrensa.
Kanskje er dette også et uttrykk for et mer grunnleggende problem. Tidligere i år behandlet Trøndelag fylkesting spørsmålet om en egen handlingsplan for skeive. Fylkesdirektøren mente at dette arbeidet kunne inngå i det generelle mangfolds- og inkluderingsarbeidet. Jeg var blant dem som mente det motsatte.
For erfaringene våre viser at skeive mennesker fortsatt møter utfordringer som ikke forsvinner fordi de plasseres inn under en generell overskrift om mangfold. Derfor fremmet SV forslag om at Trøndelag fylkeskommune skulle utarbeide en egen handlingsplan for skeive.
Forslaget ble vedtatt enstemmig. Ikke bare enstemmig, men med applaus. Og med en slags skjebnes ironi, under fylkestinget som ble avholdt på nettopp Orkanger.
Det sender et viktig signal: Skeives liv og levekår er viktige nok til å fortjene målrettet innsats.
Hendelsen under Orkland Pride viser hvorfor det vedtaket var nødvendig.
For når en bil kjører gjennom et Pride-tog og føreren senere blir siktet, er ikke dette først og fremst et spørsmål om mangfold i generell forstand. Det handler om tryggheten til en konkret minoritet. Om mennesker som fortsatt opplever hets, diskriminering, trusler og frykt fordi de er den de er.
Nettopp derfor trenger vi også målrettet arbeid. Ikke fordi skeive skal behandles annerledes enn andre, men fordi utfordringene de møter ofte er annerledes enn det majoriteten opplever. Å erkjenne det er ikke å skape forskjeller. Det er å ta virkeligheten på alvor.
Vi kjenner fortsatt ikke førerens motiv. Det er politiets oppgave å avklare hva som skjedde og hvorfor.
Men nå vet vi at politiet vurderer hendelsen som alvorlig nok til at føreren er siktet.
Dermed blir også spørsmålene om sikkerhet og beredskap enda viktigere.
For det er forskjell på å slå fast at noen forsøkte å angripe en Pride-parade, og å undersøke om sikkerheten rundt arrangementet var god nok. Den ene diskusjonen handler om føreren. Den andre handler om samfunnets ansvar.
Fra mitt ståsted burde det være helt naturlig å stille spørsmål ved beredskapen.
Når en offentlig myndighet var til stede, men ikke der hendelsen fant sted, er det naturlig å spørre hvorfor. Når mennesker opplever en så skremmende hendelse, er det naturlig å undersøke om den kunne vært forebygget eller håndtert annerledes.
Derfor blir jeg urolig når saken først og fremst framstår som en historie om kjente personer, artister og en ordfører som fikk en ubehagelig opplevelse.
For dette handler ikke om kjendiser.
Det handler om skeive menneskers trygghet.
For ordføreren og andre heterofile allierte som gikk i toget, var dette sannsynligvis en enkeltstående og ubehagelig hendelse. Det betyr ikke at opplevelsen deres ikke var reell.
Men mandagen etter kunne de gå tilbake til et liv der de slipper å vurdere egen sikkerhet fordi de holder kjæresten i hånda. De slipper å tenke på om de er trygge når de forteller hvem de elsker eller hvem de er.
Det kan ikke alle vi andre.
Derfor reagerer mange skeive sterkere på slike hendelser enn resten av samfunnet. Fordi de blir en påminnelse om noe vi allerede vet:
At tryggheten vår aldri kan tas for gitt.
Politiet skal etterforske hva som skjedde og hvorfor. Det er bra.
Men det fritar oss ikke fra å stille et annet spørsmål allerede nå:
Når en bil kan kjøre gjennom et Pride-tog, var sikkerheten rundt arrangementet god nok?
Det spørsmålet handler ikke om føreren.
Det handler om ansvaret samfunnet har overfor dem som deltar.
Derfor står ett spørsmål fortsatt igjen:
Hvor var politiet?
Tore Aasheim
Fylkespolitiker for SV i Trøndelag, medlem av Skeive Sosialister, politisk nestleder i FRI Trøndelag og styremedlem i Blikk. Til daglig jobber han med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i Sex og Politikk.
