Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Da jeg kom ut som trans i 2020 hadde kulturkrigen for alvor reist over Atlanterhavet til norske avisartikler og kommentarfelt.

Jeg kom ut til et samfunn som var besatt av hva slags rettigheter jeg burde ha og hva slags helsehjelp jeg burde få. Dette har bare blitt verre.

Hatefulle artikler fulle av faktafeil blir trykket månedlig av de største og mest seriøse nasjonale aviser. Nå skal behandlingen til mindreårige bli strammet inn, med rettferdiggjøring som minner veldig omkonverteringsterapi.

I en slik situasjon er det lett å trekke seg tilbake. Å tenke at ting kanskje hadde vært bedre om vi sluttet å snakke så høyt og kreve så mye. Å tenke at det er de mest høylytte og overskridende transfolkene sin skyld at samfunnet hater oss.

Dette er en tanke mange av oss har følt på, men det er feil.

Historien om skeive rettigheter er ikke en lineær historie fra undertrykkelse til frihet. Vi har møtt motstand ved hver eneste seier.

Om tidligere aktivister hadde trukket seg tilbake ved hvert tegn på motstand hadde vi aldri fått ekteskap, juridisk beskyttelse, lov til å adoptere og mange andre av de grunnleggende rettighetene vi nyter i dag.

Fortidens aktivister nektet å gi seg. Vi må følge deres eksempel.

Fortidens kamp

Den skeive bevegelsen har en begivenhetsrik tid bak seg.

En ny og synlig homobevegelse vokste fram på 70-tallet. Denne var inspirert av andre radikale bevegelser på 60- og 70 tallet, og Stonewall-opprøret ble sett på som startskuddet. De fremmet en radikal og åpen skeiv ideologi.

Man skulle gå i tog, være synlige og rope høyt.

Dette økende ønsket om åpenhet og synlighet, kombinert med hiv- og aidskrisa, førte til en periode der homofili kom stadig høyere opp på dagsordenen.

Den nye åpenheten gjorde det lettere å finne andre skeive og knytte bånd, og de skeive organisasjonene opplevde stor vekst.

Men som alle transfolk i dag kan skrive under på: synlighet er tveegget.

Mange opplevde økt hets, hat og vold. Homofili ble plutselig en sak alle skal ha en mening om. Plutselig kunne man høre en pastor på radioen kreve at alle som fremmer djevelsk homofili må bli fjernet fra stillinger i samfunnet og politikken.

Storsamfunnet ble plutselig veldig opptatt av å beskytte barn. «Forføringsteorien» fastslo at homofil kontakt eller påvirkning i ungdomsårene kan føre til homofile blant ellers heterofile ungdom. Høres det kjent ut?

Men vi hadde vi en sterk bevegelse. Vi hadde folk som skrev i avisa og vi hadde folk som marsjerte i gatene.

Vi hadde folk som kjempet og vi hadde folk som viste omsorg. Vi hadde en bevegelse som nektet kompromiss på synlighet og likhet. Vi vant fordi folk som var høylytte, forhatte og vanskelige sto sammen og kjempet.

Og resultatet var at den skeive stemmen kom seirende ut av, sterkere enn noen gang.

Synlighet, nå!

Jeg er på mange måter veldig heldig. Trans-pionerer som Esben Esther Pirelli Benestad, Luca Dalen Espseth og mange flere har gjort det mulig for meg og tusenvis av andre transfolk å leve åpent.

Disse banebrytende aktivistene har klart å dra transtematikk ut av skyggen og inn på dagsordenen. Organisasjoner som Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens vokser seg stadig sterkere.

Det er viktig å huske hvor motstanden mot transrettigheter kommer fra. Det er faktisk ikke kjønnsoverskridende ikke-binære folk sin skyld at aviser og kommentarfelt er fylt med transfobi. Denne transfobien kommer fra de konservative kreftene som forstår at de kjemper en tapende kamp.

Jeg vet aldri om jeg og mange av mine nærmeste plutselig mister livreddende behandling. Jeg vet aldri om jeg kommer til å bli trakassert på gata igjen. Jeg vet aldri om det kommer enda en skyting neste Pride. Men jeg vet at jeg ikke hadde vært alene. 

Jeg vet at synligheten har gjort oss sterkere.

Jeg vet at jeg har tusenvis av søsken som tar til gatene. Jeg vet at jeg har organisasjoner som taler min sak i aviser og til politikere. Jeg vet at jeg har et nettverk av folk som støtter meg.

Jeg vet at jeg har en bevegelse.

Og slik som fortidens aktivister skal vi høylytte, forhatte og vanskelige, kjempe gjennom den nyvunne synlighetens kamptime til vi får friheten vi har rett på.