«Psykisk uhelse forkledd som moderlig omsorg»

VG publiserte i helgen en artikkel med tittel «Datteren ville skifte kjønn – mamma, nå må du ikke bli sint». Det burde vært unødvendig i dagens samfunn å forklare at mennesker med kjønnsinkongruens ikke «skifter kjønn». De mottar forhåpentligvis kjønnsbekreftende behandling, for å kunne leve i tråd med den de er, hvor mye behandling den enkelte trenger for å oppnå dette målet varierer. Ezra er ikke datteren til mor, han er sønnen hennes.

Artikkelen handler om mor, og hvor vanskelig det har vært for henne at hennes barn, Ezra, ikke underkastet seg hennes personlige meninger rundt kjønn. Selv ikke når mor truet med å ta livet av seg dersom ikke Ezra tilpasset sin kjønnsidentitet til hennes preferanser, stanset dette Ezra og hans prosess i å kunne være seg selv. Kudos til Ezra for det, den styrken man må ha for å kunne stå imot press fra sine egne foreldre er umenneskelig, og han skulle selvfølgelig aldri ha vært utsatt for dette.

Det gjør direkte vondt i sjelen å se hvordan Ezra har forsøkt å møte mor gang på gang i følelsene hennes, og hvordan mor har slått utstrakte hender vekk uten å blunke, kun fordi kontrolleringsforsøkene hennes ikke har ført frem til ønskete resultater. Det kan virke som at forelder/barn-rollene har blitt snudd på hodet for denne familien, og dette skjedde mest sannsynlig lenge før mor fant ut at Ezra var en mann. Mor har en del utfordringer som det ser ut til at hun kunne trenge profesjonell hjelp til å ta tak i, men det forklarer ikke hvorfor VG ble med på feilkjønningen av Ezra, og på den måten gir næring til mors feilaktige syn på eget barn.

Siden ble reportasjen fulgt opp av enda en artikkel, der Rikshospitalet etterlyser mer hjelp til foreldre som går gjennom store eksistensielle kriser dersom barna deres ikke svarer til deres forventninger, og livet ikke blir som de hadde tenkt.

Her er det ok å minne om at det å være trans og/eller ha kjønnsinkongruens på ingen måte er relatert til å være syk eller at det er snakk om å miste et barn på noen som helst måte, det er kun kjønnsidentiteten som ikke var som man trodde. Et barn er ikke født med en satt kjønnsidentitet – identiteten «byttes» følgelig ikke dersom man er trans, i realiteten blir det kun utført en korrigering av en feilaktig slutning omgivelsene har gjort på grunnlag av begrensede opplysninger om en persons identitet. Det er ingenting som er mistet dersom et menneske viser seg å ha en annen kjønnsidentitet enn den man først trodde at de hadde, man har bare fått en mulighet til å kjenne denne personen på et dypere nivå, og den muligheten hadde det vært skikkelig fint om enda flere foreldre klarte å omfavne.

Til manges store forferdelse, har redaksjonen i VG valgt å lene seg på organisasjonen Genid for å legitimere hvor synd det er på foreldrene til de med kjønnsinkongruens. Genid er, for ordens skyld, en av de mer uttalte kjønnskritiske aktørene vi har her i Norge, og har det som for mange fremstår som rene transfobiske grunnverdier. Lederen i Genid oppgir at det «ikke finnes noen støtte eller behandlingstilbud for foreldre som trenger hjelp med sin egen psykiske helse når barnet deres opplever at de er født i feil kropp».

Det fins flere behandlingstilbud som er ment å hjelpe pasienter som ikke evner å sette seg inn i at andre mennesker ikke kun eksisterer for å dekke deres behov. Dersom noen tror de bør få diktere andres kjønnsidentitet, og at de truer med å skade seg eller andre dersom den andre ikke føyer seg, bør dette få alt av alarmklokker til å ringe hos involvert helsepersonell. Dette inkluderer overleger som Anne Wæhre ved NBTK, som det fremstår som at ønsker å legitimere atferden til mor, dette til tross for at atferden rent psykologisk er patologisk i uttrykk. Fremfor å fokusere på å «få på plass et lavterskeltilbud hvor foreldre kan få komme med bekymring og fortvilelse» de har rundt barnas kjønnsidentitet, bør man ta ett skritt tilbake å spørre seg selv «hva i all verden handler egentlig dette om?» og forsøke å finne ut hva det underliggende problemet til den enkelte forelderen er, fremfor at dette skal «forkles» som bekymring for barnets kjønnsidentitet.

Jeg har en drøm. En drøm om at vi en vakker dag, ikke vil ha mediegiganter som ser på det som naturlig å konstruere feilaktige, menneskefiendtlige og transfobiske portretter. 

Red.anm: siste setning i innlegget er i ettertid redigert bort.