Musikk

«Det hadde vært veldig fint om jeg hadde hatt sanger som mine å speile meg i da jeg var ung», sier den lesbiske sangeren og låtskriveren Marika Hackman.
«Det hadde vært veldig fint om jeg hadde hatt sanger som mine å speile meg i da jeg var ung», sier den lesbiske sangeren og låtskriveren Marika Hackman.

KÅTE LÅTER

Publisert Sist oppdatert

«Dette er et stolt portrett av skeiv seksualitet, identitet og angst», sa den britiske sangeren og låtskriveren Marika Hackman (31) til musikkavisa NME da hun slapp tredjeskiva «Any Human Friend» i 2019. 

Albumet tok for seg Hackmans brudd med Amber Bain, bedre kjent som artisten The Japanese House. Bains tok for øvrig også for seg det avsluttede forholdet på sitt debutalbum «Good at Falling» tidligere samme år. Hennes soveromspop sto ikke mye tilbake for Hackmans rufsete rock hva gjaldt utleverende meldinger. Men Hackman var råere.

Tekstene var fulle av eksplisitte referanser til sex, med seg selv eller andre. Som hun gjerne sa det i intervjuer: «Fitte er et fint ord». Dessuten var det en langfinger mot patriarkatet, som i sangen «Hand Solo»: «I gave it all, but under patriarchal law / I'm gonna die a virgin.»

I forkant av fjerdeskiva «Big Sigh», som kom 12. januar, har hun understreket at hun ikke har hatt hånda nedi egen bukse siden. Selv om turneen i etterkant av albumet kunne gi inntrykk av det. 

Fire år har tross alt gått. Den kreative åren; bruddet og selvransakelsen i etterkant, tørket på sett og vis inn. Pandemien førte til at hun for første gang etter at hun begynte som artist, opplevde skrivesperre. Løsningen ble delvis en samling med coverlåter av blant annet Beyonce, Grimes, Elliot Smith og den mindre kjente visesangeren Edith Frost. 

Frosts «Temporary Loan» tolket hun tett på originalen, men hun endret tekstens pronomen. Noe hun forklarte slik til avisa Independent: «Menn som tolker kvinner, endrer ofte teksten for ikke å framstå som skeive. Jeg ville ikke framstå som streit.»

Hun flyttet også hjem til foreldrene. Fikk tid til å tenke. Og til å kjenne på at barndommen var et slags fristed, et sett med gode minner fra tida før tenårene kom med angst. Hun var det hun selv har kalt for «ei lesbe i skapet». 

Innen det tilsynelatende introverte indie-folkete debutalbumet «We Slept At Last» ble sluppet i 2015, var hun blitt åpen, selv om det måtte leses mellom linjene for å finne noe skeivt. Hun var redd for å bli satt i en reduserende bås. Den redselen var borte på andreskiva «I’m Not Your Man». Det samme var den musikalske beskjedenheten.

Til DIY-magasin sa hun om den nye skiva at alt det foregående også er med her: «Det er stillheten og følelsen av at noe ulmer under overflaten, som på førstealbumet. Det er utagerende og frekt, som på andre- og tredjeplata. Den har også en kåt låt. Men den er mørkere, som en slags body horror».

Marika Hackman, Big Sigh, ble sluppet 12. januar.

Powered by Labrador CMS