Meninger
«Jeg er skeiv. Jeg har aldri opplevd hets eller hat, men føler meg likevel truffet»
«Jeg er heldig, men jeg føler meg likevel truffet når andre som meg blir utsatt for hets, eller skutt på, som i Oslo i fjor», skriver Magnus Weggesrud, fylkesordførerkandidat for Senterpartiet i Buskerud.
Juni er den offisielle Pride-måneden i Norge. En hel måned der vi kan feire kjærligheten og kjempe for et samfunn der alle blir akseptert for den de er.
Det er dette som er hovedbudskapet og det viktigste med Pride. Retten til å eksistere uten å bli diskriminert, utsatt for hat og vold eller bli drept. Retten til å leve sine liv i fred og være seg selv.
Dessverre flommer kommentarfeltene i disse dager over av hat og hets. Vi har sett regnbueflagg bli revet ned, klippet i stykker eller brent. Konspirasjonsteoriene florerer om en «homolobby» som vil ta over samfunnet og gjøre alle homofile. Dette gjør vondt.
I Statistisk sentralbyrås (SSBs) livskvalitetsundersøkelse fra 2020 kan vi lese at skeive mennesker generelt har dramatisk dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. Hatet som nå fyller sosiale medier gjør ikke dette noe bedre.
En del setter likhetstegn mellom Pride og foreningen FRI og alt det de står for. Det er kunnskapsløst. Pride har sitt opphav i Stonewall-opprøret som fant sted 28. juni 1969 i New York. Det homofile miljøet som samlet seg på baren Stonewall gjorde opprør mot politiet som hadde trakassert dem over lang tid. Pride er derfor en markering til minne om dette og en markering for retten til å være seg selv.
Foreningen FRI er en medlemsorganisasjon for LHBT-personer i Norge. De jobber for at ingen skal bli diskriminert på bakgrunn av hva slags legning eller kjønn man har. Dette burde da de fleste kunne stille seg bak. Så har FRI som interesseorganisasjon også ulike standpunkt som det er helt legitimt å være uenig i, men selv om FRI har disse meningene, så betyr ikke det at det er Pride. Man trenger ikke være enige med FRI for å markere Pride.
Regnbueflagget vaier også utenfor en rekke offentlige bygg, f.eks. skoler. Det er bra. Skolen er ikke verdinøytral. Det har den heller aldri vært. I overordnet del av læreplanen, kan vi f.eks. lese følgende: «Skolen skal sørge for at menneskeverdet og de verdiene som støtter opp om det, legges til grunn for opplæringen og hele virksomheten». Inkludering, toleranse og mangfold er derfor en sentral del opplæringen. Akkurat som kritisk tekning og respekt for hverandres meninger er det.
«Jævla homo» er fortsatt et godt brukt skjellsord i norske skolegårder, og det forteller oss at vi ikke er i mål. Så er det ikke kun skolens ansvar å jobbe for økt toleranse og likeverd. Holdninger er ikke noe man bli født med. Det er noe man blir lært eller tar til seg. Rundt middagsbordet når far omtaler homofile som «skruller» eller i familieselskap hvor onkel synes Uganda er inne på noe lurt når de nylig har innført dødsstraff for homofile.
Barn lytter. Vær så snill, vær mer bevisst på dette, alle voksne.
Det er ingen som tvinger noen til å markere Pride. Det er ingen som tvinger noen til å heise regnbueflagget. Man er heller ikke automatisk homohater av den grunn. Alt dette er ytringsfrihet. Akkurat på samme måte som å markere Pride er ytringsfrihet, for oss som ønsker det.
Jeg er skeiv. Jeg har aldri opplevd hets eller hat rettet direkte mot meg. Jeg er heldig, men jeg føler meg likevel truffet når andre som meg blir utsatt for hets, eller skutt på, som i Oslo i fjor.
I stedet for å spørre hvorfor ikke heterofile har sitt eget flagg og egen markering, vær glad dere ikke trenger det.