«Transpersoner, autisme og hormoner – et Ludvigperspektiv»

Dette er et debattinnlegg. Teksten står for skribentens regning.

Det siste året har det stormet i mediene og samfunnsdebatten rundt unge transpersoner. Foreldre har gått ut og forsøkt å kapre definisjonsmakten over kjønnsidentiteten deres, og det fins eksempler på foreldregrupper som ønsker å hindre disse menneskene å motta nødvendig behandling. NBTK ved rikshospitalet, som er en underavdeling for Oslo Universitetssykehus, har fagpersoner som er ute og forsøker å blokkere blant annet nevrodivergente mennesker fra utredning for kjønnsinkongruens, og hindre at disse mottar behandling. De forsvarer den åpenbare transfobiske tilnærmingen til disse unge menneskene med at man vet for lite om hva hormonell påvirkning i puberteten vil kunne føre til over tid. Helsedirektoratet har strammet inn mulighetene for behandling med pubertetsblokkere, fordi dette kan «være farlig» for dem.

Bedret livskvalitet

Bruk av pubertetsblokkere fører til at unge transpersoner ikke utvikler fysiske trekk som kan forbindes med en kjønnsidentitet de ikke har, og er noe man vet at kan hindre forsterking av kroppsdysfori. Kroppsdysfori fører til ulike psykiske lidelser, som for eksempel depresjon, angst, selvmordstanker, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser osv. Bruken av disse preparatene redder følgelig liv. Forskning har også vist at de opplever bedret livskvalitet.

Fra og med 16 års alder kan transpersoner motta kjønnshormoner som vil forsterke fysiske trekk som forbindes med kjønnsidentiteten de har. Dette fører til at de får et bedre selvbilde, at de føler seg mer som seg selv, og at de har ytterligere forsterkning av livskvaliteten sin. For tidligere nevnte foreldre og fagpersoner er dette irrelevant, fordi de ikke liker det. Det fins ingen mer seriøse argumenter for motstanden enn dette. Allikevel følges behandlingsregimet og begrensningen av dette det argumentet. De liker det ikke. Det er farlig. For de som har sett filmene om Flåklypa minner disse menneskene skremmende mye om Ludvig, og til og med han tar faktisk sjanser og er modig nok til å gjøre det som er riktig, selv om det skremmer han.

Tilsvar på kritikk av forskningsprosjekt

«Vesle Krey uttrykker mistro til forskningsprosjektet «Effekten av medisin gitt som nesespray for ungdom med autisme». Krey står fritt til å være kritisk, men teksten inneholder noen faktiske feil», skriver Daniel S. Quintana ved NevSom, Oslo universitetssykehus.

Ned i kaninhullet

Debatten legges vanligvis død på dette tidspunktet. Men vi skal lenger ned i kaninhullet, så spenn deg fast. Ved Oslo Universitetssykehus, altså samme sykehus, ligger det en annen underavdeling; Ullevål, som har kompetansesenteret NevSom. De mener selv at de er et kompetansesenter for nevrodivergente, og viser i det meste av sine uttalelser både frykt og forakt for blant annet autister. Ved denne avdelingen holder Daniel Quintana til. Han skal nå i gang med hormoneksperimentering på unge autister mellom 12 og 20 år, mot deres vilje dersom de ikke ønsker dette. Med godkjenning fra Helse-Norge skal man teste om man kan endre autisters fungering ved å utsette de for behandling med en nesespray som inneholder hormonet oxytocin. Dette studiet er forsøkt tidligere borte i USA, og viste seg å ikke ha noen, ifølge forskerne «positiv effekt». Den positive effekten de er ute etter er at autister skal endre seg fra å være introverte til å bli mer ekstroverte, at de skal være mer utpreget sosiale, at de skal føle følelser på en mer allistisk (ikke-autistisk) måte, og at de skal maskere i høyere grad for å passe bedre inn. Det man er ute etter, enkelt forklart, er en slags hormonell lobotomeringsmekanisme som vil kurere autister fra den de er, til å bli mer medgjørlige og enklere å forme til et format samfunnet kan klare å akseptere, og, med Quintanas egne ord; gjøre oss til «samfunnsnyttige borgere».

I forrige studie opplevde 82 prosent av de som var med i studien uønskede bivirkninger eller paradoksal effekt av behandlingen. Følgende bivirkninger er rapportert i ulik grad som følge av bruken av oxytocin-nesesprayen; hoste, brystsmerter, utslett, muskelsmerter, hodepine, økt hyppighet av ulike infeksjoner, kvalme, oppkast og diare, samt nevrologiske/psykologiske bivirkninger som negativitet, aggresjon, agitasjon, irritabilitet, fiendtlighet, økt grad av angst, observert gråting, søvnforstyrrelser, uspesifisert men upassende effekt, apati, depresjon, økt grad av tvangshandlinger og selvskading, økt angst, En person opplevde også at puberteten startet for tidlig, en annen rapporterte selvmordstanker. Dette er ifølge Quintana en pris han er villig til å betale for å få testet ut om det kan være mulig å gjøre unge autister mer medgjørlige, og mindre annerledes. Han ser ikke ut til å være klar over at det ikke er han som betaler denne prisen, men barna.

Her sitter vi

Autistene selv har bedt om at studien stanses, og at vi ikke ønsker å utsettes for hormonell behandling for å bli mer som allister, da vi ikke mener at det er noe galt i å være som oss. Vi er annerledes, det gjør oss ikke mindre nytteverdige for samfunnet, og det fjerner ikke vår egenverdi. Hvis vi igjen bringer tankene tilbake til Ludvig – han kan bli redd for det som er fremmed og annerledes, men det betyr jo ikke at han ikke er modig nok til å møte det, som det tøffe pinnsvinet han i realiteten er?

Så her sitter vi, i bunnen av kaninhullet, og undres; hvordan kan det ha seg at autister skal utsettes for hormonell påvirkning mot sin vilje, for å oppnå et resultat vi ikke ønsker, mens transpersoner skal blokkeres fra hormonell behandling de faktisk trenger for å oppnå et resultat vi ønsker? Hvorfor kan ikke alle være mer som Ludvig?