Meninger
Den kollektive skeive ryggmargsrefleksen
– Ikke under vårt flagg, ikke i vårt navn, skriver Paul Omar Lervåg, om helgens kritikk av Moss Pride.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Det er en historie eldre enn sivilisasjonen selv. Noen undervurderer hvor stor motstanden mot en bestemt posisjon er, og hvor lite deres posisjon faktisk har støtte. Antikken og middelalderen var full av konger og høvdinger som startet kriger de ikke kunne vinne.
I Norge 2026 har vi våre egne småkonger og dronninger som begår lignende feilvurderinger. De kommer i alt fra festivaldirektører til næringslivsledere med litt for mye pondus.
Arrangørene av Moss Pride trodde kanskje at de kunne slippe unna med å invitere en av Norges mest kjente og synlige transfober til å holde foredrag og spille musikk på en Pridefestival.
Moss Pride trodde muligens at de bare kunne feie det under teppet ved å late som at invitasjonen var helt normal, rasjonell og innafor.
De slo sin lit til den største løgnen transfober og deres – vitende eller uvitende – støttespillere har en tendens til å fortelle seg selv: «Vi er den tause majoriteten. Det er de andre som er minoriteten.»
Men reaksjonene kom fort, og det kom fra alle hold. Man kan nesten kalle reaksjonen bibelsk.
Fra alle byer, tettsteder og bygder kom det homser, lesber, bifile, heterofile, aseksuelle, cis, trans og ikke-binære i alle farger, former og smaker. Både vanilje og lakris. Foten ble trampet hardt og kontant ned i en nesten musikalsk takt.
«Ikke under vårt flagg, ikke i vårt navn!»
Når kollektivet sier nei
Noen ønsker å fremstille de som reagerte som en liten organisert gruppe, men det vi var vitne til, var den kollektive skeive ryggmargsrefleksen.
Det tok ikke lang tid før Moss Pride innså at slaget var tapt mot den intense bølgen av motreaksjoner, og avinviterte både den transfobiske organisasjonen og artisten. Kanskje de også innså at de kan ha vært en smule overmodige på vegne av seg selv og «gjesten».
De bedyret at de ikke mente å være transfiendtlige i invitasjonen sin. De hadde bare invitert en organisasjon med et annet fokus, sa de. Men LHB Norge er ikke en organisasjon som kjemper for lesbiske, homofile og bifiles rettigheter. De hevder på egen hjemmeside at «homofili forsvinner inn i vage og vide betegnelser som «skeiv» og «LHBT+», og at dette så skal være en trussel mot homofiles rettigheter. Det er vanskelig å lese dette som annet en åpenlys kamp mot T+.
Problemet med å invitere hatere opp på en scene, som har brukt all sin tid og energi på å angripe en annen gruppe, er at det skaper en atmosfære som gjør at ofrene for hatet ikke føler seg velkommen i rommet du prøver å bygge.
Ville du likt å høre at du, uansett om du er homofil, lesbisk eller bifil, skal brenne i helvete på Pride? At du skal bli utsatt for hat i det du trodde var ditt frie rom? Neppe!
Ingen skeiv person med respekt for seg selv og andre skeive ønsker å delta på et arrangement der man gir hatet mot en del av familien fritt spillerom.
Ville du for eksempel invitert mobberen som mobber barnet ditt til bursdagsfesten? Med mindre du er en giftig forelder som hater barnet ditt, er det heller tvilsomt at det ville skjedd.
En historie med hat
Skeive flest har ikke en solidarisk holdning til dem som trakasserer transpersoner. For skeive flest er transfober nærmest som nidinger å regne.
Derfor er ikke slike som har gjort hat mot transpersoner til sitt virke, velkommen til den skeive festen.
Formålet med disse organisasjonene har alltid vært det samme: å angripe transpersoners
plass i den skeive familien.
Det kan likne på hvordan mange heterofile i USA behandlet
sine skeive barn under AIDS-epidemien på 80-tallet. Altså kaste dem på dør, i håp om at de
bare dør på gata i mangel på ly, mat og helsehjelp.
Men som mange skeive vet i dag, fikk vi voguing og en ny bølge skeive ikoner som slo gjennom asfalten som løvetann istedenfor. Mange døde dog på veien. Vi kjenner historien og ønsker ikke at den skal gjenta seg. Hat kan skape motstandsdyktighet, men hva med de som ikke klarer å slå gjennom asfalten?
Vi må skape en bedre verden for disse som ikke klarer å stå like støtt i stormen.
Derfor står vi skulder til skulder med våre transsøsken. Vi vil ikke at de skal ha det vondt. For hvem med et snev av empati ønsker at andre mennesker skal lide?
Vi lever i en brytningstid
Hatet vokser i samfunnet for tiden, men skeive flest står stand. Til tross for enkelte vanskelige søsken som gjør alt for å svartmale andre skeive med sitt dårlige eksempel.
For meg er det viktigere enn noensinne å være solidarisk med transpersoner. Jeg nekter å la hatets profeter og predikanter vinne.
Selv om jeg måtte stå mot hele verden og bli lynsjet av rasister, transfober og andre troll, ville jeg likevel holdt stand for mine transsøsken.
For hatet forgifter samfunnet vi lever i. Det vokser og svelger alt som er godt. Derfor må vi være motgiften som kollektivt sier: «Du skal ikke passere!»
