– Jeg er ikke et offer

– Det er trist å se at generalsekretæren i Hiv-Norge Evy-Aina Røe ser meg som hivpositiv som et offer, skriver en anonym hivpositiv. Ifølge reportasjen på TV2 nyhetene på Verdens Aidsdag forteller hun at det å være hivpositiv på arbeidsplassen sin i dag nærmest er umulighet og at vi som hivpositive blir diskriminert på det groveste. Så ifølge Røe trenger jeg hjelp. Hjelp til å forandre andre. Jeg er sikker på at intensjonene er gode. Det er viktig å hjelpe medmennesker. Men blir medmennesker sterkere av å bli sett på som ofre? Jeg har hatt hiv i en del år. Det har vært vanskelig. Mye skyld og skam. Frykt og isolasjon. Jeg har hatt mange måter å utagere min frustrasjon og ensomhet på. Jeg satt mye alene med min smerte og når jeg valgte å fortelle mennesker rundt meg om min status følte jeg ofte at jeg måtte støtte og trøste dem. Jeg forsøkte å benekte det så godt jeg kunne. Så fikk jeg anledning til å ta ansvar for meg selv og min diagnose. Jeg fikk kunnskap om at smerten og frykten satt i meg. Ikke i alle andre. Jeg ble utfordret på at om jeg ville ha et bedre, friere tryggere og liv måtte jeg ta ansvar for meg selv. Jeg tok utfordringen. Jeg sluttet å fokusere på alle andre og deres frykter og fokuserte på min egen. Jeg tok tak i min skyld og skam og så på hvordan jeg så på meg selv. Jeg fikk hjelp til å hoppe ut av offerkrukka og slutte å peke på alle andres feil. Det var tøft. Men jeg har et bedre liv. Mye bedre. Det å ta ansvar for seg selv. Det å begynne å respektere seg selv. Det å slutte å se på seg selv som en som blir diskriminert gjør noe utrolig med livet. Diskrimineringen sitter i mitt hodet. Så lenge jeg lar meg bli diskriminert blir jeg diskrimnert. Jeg er fortsatt på vei ut av skapet som hivpositiv. Jeg vet det kommer men jeg har enda konsekvenser og prosesser jeg skal igjennom for å beskytte meg og andre. Men jeg gleder meg til den friheten det blir. Derfor synes jeg det er trist å ha en leder for Norges største organinsasjon for hivpositive som sender signalet at det er alle andre som skal forandre seg for at jeg skal ha det bra. Det har jeg ikke tid til. Jeg vet at det er ikke en sjanse i havet til at andre vil forandre seg om ikke jeg gjør det. Det er pr. dags dato ikke ett eneste menneske jeg har fortalt om min status som ikke respekterer meg. Det vil alltid være mennesker jeg møter som er redde, usikre og har behov for å projisere sine ting over på meg. Om det er fordi jeg er homofil, har hiv eller at jeg er for tykk eller tynn eller annet spiller ingen rolle. Jeg velger selv om det folk projiserer på meg er sant eller ikke. Jeg trenger ikke din dritt. Den er din. Men for å se det trenger jeg trygghet i meg selv. Og jeg tror heller ikke andre hivpositive trenger å få inntrykk at vi er avhengige av andre for å få respekt. Konflikter på arbeidsplasser er reelle. En utmerket anledning for vekst både for den hivpositive og hele arbeidsplasse. Lett? Nei, men mulig. Det å si at det pr. dags dato er umulig å være åpen på en norsk arbeidsplass er å gi et signal om at hold deg i skapet til alle andre har endret seg. Så hvordan skal det skje om jeg tør spørre? Det vi trenger er å få lov til ta ansvar for det livet vi lever, med de konsekvenser vi har pådratt oss. Ser man seg selv som et offer fraskriver man seg ansvaret. Vi trenger mennesker med kunnskap for å få hjelp til å hoppe ut av offerkrukka og ut i ansvaret. Få støtte og rom til å vokse som mennesker og reise oss. Jeg vet av erfaring at respekterer jeg meg selv så respekterer andre meg. Det er ingen ønskedrøm å få hiv. Det kan være vanskelig å reise seg etter å ha fått diagnosen. MEN det er fullstendig mulig å leve trygge gode liv med kjærlighet, latter og alt det gode i livet selv om man har hiv. DET er budskapet jeg som hivpositiv trenger. Jeg trenger støtte og hjelp til å takle min hverdag som menneske og å bli en ressurs. Jeg trenger hjelp til å se at jeg kan være stolt av meg selv og ta ansvar for meg selv og dermed andre. Da blir veien til åpenhet lettere og dermed kunne være et levende eksempel på at stigma ikke fungerer på meg. Da kan jeg bruke min situasjon til å møte unge mennesker med respekt og fortelle om hva det var som førte meg i den situasjonen jeg nå er i. Og kansje formidle et budskap som gjør at andre også får lyst til å respektere seg selv og ta vare på seg selv. Før de utsetter seg for smitterisiko. Det er veien å gå slik jeg ser det i dag.