– Ta grep om asylpolitikken!

På høy tid at Pål Lønseth tar grep i forhold til lhbt og asyl. LLH har insistert på at retningslinjene for innvilgning av asyl for kjønnsbasert forfølgelse revideres i over to år, og krever nå handling umiddelbart.

I sitt svar på kritikk fra arbeiderpartiets homonettverk angående norske myndigheters behandling av asylsaker som omhandler lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt), svarer statssekretær Pål Lønseth i en artikkel på Blikk Nett blant annet med å vise til at departementet er i dialog med LLH.  Det stemmer at LLH har vært i ”dialog” med norske myndigheter angående retningslinjer for å innvilge asyl på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsrelatert forfølgelse. Dialogen har gått ut på at vi i to år nå har insistert på at retningslinjene om kjønnsrelatert forfølgelse må revideres slik at de samsvarer med anbefalinger fra FNs flyktningorgan UNHCR. Disse anbefalingene kom i slutten av 2008 og LLH sendte konkrete innspill til endring av de norske retningslinjene til departementet allerede våren 2009. Vi har etterlyst endringer i retningslinjene i møter med departementet, og via brev, eposter og telefonsamtaler. Det siste svaret vi fikk fra Lønseth var at han håpet vi vil få se konkrete resultater i forhold til retningslinjene i løpet av 2-3 måneder. Den 18. mars har det gått tre måneder siden vi fikk dette svaret. Statssekretær Lønseth slår fast i artikkelen på Blikk Nett at ’homofile som risikerer forfølgelse, det vil si alvorlige overgrep, gis beskyttelse’. Slike kategoriske påstander stemmer dårlig overens med den  ”kunnskapsbaserte” tilnærmingen Lønseth påberoper seg. Lønseth burde være den første til å innrømme at det er en alarmerende mangel på dokumentasjon av rettighetsbrudd mot lhbt-personer. LLH vet gjennom våre samarbeidspartnere at overgrep, tortur og også drap, som oftest begått av ikke-statlige aktører, forekommer. Og vi vet at dette skjer med myndighetenes velsignelse. Rett før jul i fjor stemte de fleste land i Afrika og alle land i Midt-Østen mot en inkludering av seksuell orientering i erklæringen om utenomrettslige henrettelser – altså drap begått av ikke-statlige aktører. Dette er en tydelig indikasjon på hva lhbt-personer i disse landene risikerer ved retur. I FN og i  utenrikspolitisk sammenheng har Norge en høy profil i arbeidet for at lhbt-personer ikke skal utsettes for overgrep og utenomrettslige henrettelser. Men selv sender vi asylsøkere på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet tilbake til land der overgrep og drap er utbredt, og der myndighetene ikke gjør noe for å beskytte dem. Praksisnotatet til Utlendingsnemnda (UNE) som statssekretæren viser til, står for LLH som et eksempel på hvor galt det faktisk står til med behandlingen av lhbt og asyl. I dette notatet, som altså er basert på hva UNE pleier å gjøre i disse sakene, kommer det frem at man hovedsakelig vektlegger statlig forfølgelse og hvorvidt straffelover blir brukt til å dømme folk. Notatet viser dermed at man ikke tar hensyn til det faktum at straffelover om homoseksualitet som regel ikke brukes til å dømme folk, men til å utøve utpressing og overgrep, ofte sanksjonert av staten. I notatet står det også at man vurderer hvorvidt den homofile personen kan leve i henhold til de ’sosiokulturelle forholdene’ i hjemlandet. Les: kan vedkommende reise hjem og late som han eller hun ikke er homo? UNE skriver også at de i noen saker har vist til at ’homofil praksis er utbredt’, da det i en del land er vanlig at menn har sex med menn. LLH reagerer på at ”homoseksuell praksis” sidestilles med at man kan leve ut sin homoidentitet. Det å leve ut en homoidentitet innebærer mer enn muligheten for å ha tilfeldig sex. Dette går vi ut i fra at Lønseth er enig i. Han representerer et parti som har kjempet frem lesbiske og homofile personers rettigheter i Norge, der lesbisk og homofil kjærlighet sidestilles med den heterofile. Det er et alvorlig paradoks at man på nasjonalt plan anerkjenner at homofili er mye mer enn det å ha sex med personer av samme kjønn, noe man også fremmer i utenrikspolitisk sammenheng – mens man har en utlendingsforvaltning som arbeider i henhold til det stikk motsatte. Lønseth sier til Blikk Nett at departementets arbeid med asyl og lhbt også innbefatter ’en allerede varslet gjennomgang av departementets retningslinjer for behandlingen av saker der det er anført kjønnsrelatert forfølgelse’. Den varslede gjennomgangen er nå inne i sitt tredje år. Reviderte retningslinjer bør foreligge snarest. Det er dette dokumentet saksbehandlerne forholder seg til når de vurderer faren for forfølgelse. Så lenge de er alvorlig mangelfulle, er behandlingen alvorlig mangelfull. Det er mulig Lønseth har god tid. Men slik gjeldene retningslinjer og tilhørende praksis fungerer i dag så risikerer norske myndigheter å sende mennesker tilbake til tortur og i verste fall drap. Dette er en realitet Lønseth er nødt til å forholde seg til, og gjøre noe med umiddelbart. Bård Nylund, leder i LLH