Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Motemunken.
Motemunken
Per Spook har fått sin første biografi - men i den står det lite om kjærlighet. Har Norges mest kjente moteskaper gått gjennom livet uten å være forelsket i annet enn tekstiler?
Tekst: Pål Vegard R. Hagesæther. Foto: Are SundtFra Blikk nr 5, 2003 – Du blir født alene. Du skal dø alene. Det er ikke noen vits i å insistere på at du ikke kan klare deg alene, sier Per Spook. De dystre ordene passer liksom ikke til stemningen. Vi sitter på Bagatelle i Oslo, regnet som Norges beste restaurant. Det er boklansering - champagnefrokost med små lekkerbiskener servert i halve kråkeboller og frognerfruer med fiffige hatter tassende omkring. Ute i gangen skåler forleggeren med forfatter Knut Faldbakken over et vellykket bokprosjekt. Borte i et hjørne står moteguru Kiki Sørum i festantrekk. Hovedpersonen selv sitter inne i restauranten og snakker om sitt manglende familieliv til Blikk. – Hvis jeg hadde engasjert meg i et ekteskap, så tror jeg det kunne blitt vellykket. Men da måtte jeg ha valgt det tidligere. Det livet jeg har levd, har ikke hatt plass til et familieliv, sier Norges mest kjente moteskaper. Han sier ordene muntert og likefrem - som om det var en forretningsavgjørelse om å satse på lange og ikke korte skjørt til neste sesong han hadde tatt. Etter at motehuset han drev ble avviklet i 1994 på grunn av dårlige tider, har Spook jobbet med å lage to kolleksjoner i året for den japanske gigantkjeden Itokin. Han pendler mellom Paris, Aker Brygge og gården han har kjøpt i Sigdal i Buskerud. Spooks nærmeste familie er i dag broren og kona hans, som han har et nært forhold til. Men i Paris, der Spook bor mesteparten av tiden, har vennene overtatt familiens rolle.– Det er klart, du kan ikke bo et sted førti år uten å ha et intimt miljø.
Før badet vi nakne her
I den nye boken «Per Spook» får vi servert Spooks livshistorie over 219 kunstferdige sider, illustrert med skisser til og bilder fra hans mange haute couture-kolleksjoner. Men altså lite om kjærligheten. Mange av Blikks lesere vil nok likevel finne interessante opplysninger mellom linjene. Det fortelles for eksempel at den nå avdøde homofile maleren Ferdinand Finne lenge fulgte Spooks utvikling med et våkent blikk, og dro ens ærend til Paris i 1960 for å intervjue det unge talentet for et dansk ukeblad. Det er også en passasje der Spook tar med seg forfatter Faldbakken på badetur i elva i Sigdal og forteller at «før badet vi nakne her». Det mest opplagte eksempelet er likevel når en tidligere klassekamerat gir følgende beskrivelse av Spook: En hyggelig og omgjengelig kar, selv om han lekte med dukker av og til. – Mange vil tolke dette som at du er homofil. Er du det?– Hvorfor skulle jeg være homoseksuell på grunn av dette? Jeg kan ikke skjønne at alle som leker med dukker skulle være homoseksuelle. Da ville det vært mange homoseksuelle!, sier Spook litt indignert. Han fortsetter: – Men jeg kjenner jo mange homoseksuelle, jeg har lett for å komme borti dem fordi de er sensible, de skjønner seg på kunst, de er kreative og lette å forholde seg til. Og de har alle vanskelige liv. Mange homofile nyter livet i ungdommen, da er de sterke, sexy og pene. Så går det over. Da blir det vanskelig. Men til tross for sine mange homofile venner, har ikke Spook sansen for den moderne homobevegelsens frigjøringskamp.– Jeg har ikke sansen for de homoseksuelle som vil ha ekteskap, barn og gifte seg i kirken. Gay Pride og sånn, for meg virker det sjokkerende. Du har en viss natur du skal finne ut av, du behøver ikke gå i mot den.
Hemmelig hage
Spook snakker som han tegner – i skisser. Litt kryptisk og tåkete, og ofte uten helt å svare på spørsmålet. Om det er bevisst eller bare hans måte å snakke på er vanskelig å vite.– Du må ha et minimum med praktisk sans for å klare deg, sier han for eksempel når vi snakker om homofili. – Jaha? Hva mener du med det?– At du må prøve å gjøre tingene riktig. Jeg kjenner homofile, og heterofile, som trenger en ny hver kveld. Da er du heldig hvis du har en karakter som tåler det. – Hvordan er din karakter da?– Den verste, ja du har vel hørt det. – Hva da?– Ja, at jeg ikke er vanskelig å prate med, men at jeg må ha luft og frihet. Forfatter Faldbakken kan derfor ikke ha hatt noen lett jobb i jakten på hemmelighetene i Spooks liv. Faldbakken skriver at han mange ganger var på nippet til å spørre om kjærligheten, for å finne ut hvem Spook egentlig er. Ryktene har jo vært der, og motemiljøet er ikke kjent for sin mangel på skandaler. Men han lot være – delvis fordi Spook bare svært unntaksvis har brukt ordet «vi» i samtalene med Faldbakken, og da har det stort sett dreid seg om Caroline. Pariserinnen Caroline er Spooks viktigste medarbeider, personlige venn og støtte gjennom 25 år. Det er hun som lager maten når Per inviterer til middag og er hans faste ledsager ute på byen. Uten at det er noe romantikk inne i bildet. Noen altoppslukende romantiske forhold tror ikke Faldbakken det har vært i Spooks liv, i hvert fall ikke noen som har stått i veien for hans virke som moteskaper. Faldbakken mener all lidenskapen har gått opp i yrket, selv om Spook i noen intervjuer har nevnt noe om sin «hemmelige hage». Til Blikk sier han bare: – Jeg er nok en type som foretrekker å holde meg litt i bakgrunnen, og har bare vært i offentligheten og i media i forbindelse med visninger av klær. Grunnen til det er at jeg foretrekker et harmonisk liv. Det er jo også så mye man kan komme borti i miljøet, mange har problemer med alkohol og drugs og sånt. – Hvorfor er det så mange homofile i dette miljøet ditt?– Ja, det jo veldig mange, det er det. Gaultier ja, og avdøde Versace, for eksempel. Men det er ikke en systematisk sammenheng. Og de fleste har jo hatt et familieliv først, da. – Er det mange som tror du er homofil?– He-he. For meg spiller det ingen rolle. Men det kan jo være praktisk det, så får du være i fred.
