Meninger
Mens hatet rosavaskes, må vi jobbe for å ta tryggheten tilbake
Vi må reagere og protestere når noen forsøker å normalisere hat mot homofile, slik som når Bhattis forsvarere rosavasker hans hat og fordømmelse av homofile, skriver Kristine Meek.
Rettssaken mot Arfan Bhatti er over, snart tre og et halvt år etter terrorangrepet under Pride i Oslo.
I retten har vi vært flere som har kjent på en frykt. En frykt for han, hans nettverk og det han står for.
Frykt er en klam klo, som hemmer, stresser, stjeler energi og krever stor innsats å bli kvitt. Det er en jobb, og den jobben må gjøres. For frykt er ingen konstruktiv følelse.
Derfor må vi tørre å si det høyt, snakke om det, stå sammen og hjelpe hverandre. Frykt bekjempes best i fellesskap.
I saken mot Arfan Bhatti er det store spørsmålet om bevisene er overbevisende nok. Aktoratet har etter min mening lagt frem en solid sak, selv om forsvarerne hevder noe annet.
I sitt forsvar for Bhatti har forsvarerne dessuten legitimert og normalisert hat og fordømmelse av homofile.
Ifølge John Christian Elden har Bhatti omtrent samme syn på Pride som Trump – de er «skeptiske». Bhatti selv mener at han ikke har noe imot homofile. Tvert imot har han minglet med homofile. Makan til rosavasking er det lenge siden jeg har sett.
For vi snakker om mannen som postet et bilde av et brennende regnbueflagg med oppfordring til drap på homofile to uker før angrepet. Som delte en guide til Oslo-Pride med Matapour fem dager før angrepet. Som i en chat med det han trodde var en IS-emir, sa at planen var å drepe så mange som mulig, og deretter gå videre til et annet sted å fortsette skytingen.
Forsvarerne i Elden advokatfirma mener også at dette slett ikke var et angrep på skeive.
Det er til å bli svett av. Men det er også til å bli redd av. For vi vet, og PST vet, at skeive er en del av fiendebildet til ekstreme islamister.
Nå skal dommer Kim Heger og hans meddommere bruke tid til å vurdere skyldspørsmålet. Vi andre må uansett utfall bruke tid på å ta tryggheten tilbake.
I retten fikk vi se at det kan ta tid. Der vitnet nemlig Anne Sender, mangeårig forstander for Det Mosaiske Trossamfunn i Norge.
For snart 20 år siden ble den jødiske synagogen i Oslo utsatt for et angrep da flere skudd ble avfyrt mot bygget. Skuddene falt på natten og ingen ble skadet, men skaden var likevel gjort. I bygget finnes både barnehage, undervisningsrom, bønnesal, forsamlingslokaler og sosiale aktiviteter for eldre.
Arfan Bhatti ble tiltalt og dømt for medvirkning til skytingen, selv om dommen utrolig nok ikke ble terror.
Terroreffekt hadde det likevel.
Anne Sender fortalte om hvordan utryggheten tok bolig i livene til alle som tilhørte menigheten. Foreldre leverte barn i barnehagen med tårer rennende ned kinnene. Besøkende så seg over skuldrene, men også når de kom hjem eller gikk rundt i byen. Davidstjernen ble skjult, kippahen tatt på først inne i synagogen.
Anne Sender tok til tårene da hun vitnet. Angrepet i 2006 og tiden etterpå var fortsatt krevende å snakke om. Det var sterkt å høre fra en som har levd med ettervirkningene i 20 år.
For meg ble vitnemålet en tydelig påminnelse om hvor ødeleggende terror faktisk er, men også hvor viktig det er at vi støtter dem som blir utsatt for det.
Og i det skeive miljøet mener jeg vi må innse at vi har vi en jobb å gjøre, en jobb som vil kreve innsats over tid.
Et ofte brukt slagord etter terror er: «Vi lar oss ikke skremme!». Men klart vi gjør det. Å påstå at man ikke er redd, dersom man faktisk er det, bidrar ikke til å øke tryggheten.
Det øker bare skamfølelsen over at man har latt terroristen påvirke seg.
Natt til 25. juni 2022 var det rundt 600 mennesker på og utenfor stedene som ble beskutt. De 11 som ble skutt ble med ett unntak skutt i hodet eller overkroppen. Det er et mirakel at ikke flere liv gikk tapt, og det er takket være et heltemot uten sidestykke.
De som ble skutt må leve med både fysiske og psykiske ettervirkninger, men flere hundre som kom uskadd fra angrepet lever i dag med store psykiske belastninger.
Ifølge 25. juni-studien har rundt 20 prosent av dem som var til stede symptomer som tilsvarer posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Omtrent 25 prosent oppgir at de fortsatt har udekkede hjelpebehov. Halvparten av de skeive deltakerne i studien sier at de har blitt mer forsiktige med å vise sin skeive identitet etter angrepet, og 40 prosent at de har unngått skeive arrangementer i etterkant.
Jeg vet at dette gjelder langt flere enn de som faktisk opplevde angrepet.
For å redusere utryggheten må man fortsette å jobbe målrettet mot de homofobe holdningene i samfunnet, og iverksette trygghetsskapende tiltak.
Derfor må vi tiden fremover være beredt til å gjøre mer.
Vi må snakke om terrorangrepet som rammet oss, og om utryggheten som faktisk finnes. Vi må reagere og protestere når noen forsøker å normalisere hat mot homofile. Og vi må hjelpe hverandre med å ta tryggheten tilbake.
