Meninger
Eurovision: Når unionen av frie kringkastere truer ytringsfriheten
– I årets Eurovision kan vi forvente sensur på to nivåer; media og scene, skriver Anne Kielland og Gregor Arentowicz.
Eurovision i Basel nærmer seg med stormskritt, men etter skandalearrangementet i fjor har den Europeiske Kringkastingsunionen, EBU, i relativ stillhet orkestrert en bekymringsverdig innsnevring av ytringsrommet rundt arrangementet.
Skandaleåret 2024
Det vakte sterke reaksjoner da EBU skjermet Israels deltakelse i fjorårskonkurransen under de pågående folkerettsbruddene på Gaza. Både Israels artist og EBUs leder Martin Österdahl ble buet ut.
Artistene fra Sveits, Frankrike, Irland, Portugal, Hellas, Litauen, Latvia, UK, Finland, Australia, Polen, Danmark, Belgia, San Marino, Slovenia, Nederland – og Norge, engasjerte seg hver på sin måte, vår egen Alessandra og finske Käärja trakk seg som poengopplesere, og svenske Loreen sa hun ikke ville overrekke trofeet om Israel vant.
Som det blir påpek denne uka i en kronikk undertegnet av 18 norske artister så er ikke NRKs stillhet om saken noen selvfølge.
Så langt i år har kringkasterne fra Spania, Slovenia, Island og Irland formidlet bekymring for Israels fortsatte deltakelse.
EBUs svar på fjorårets drama er et strengere regelverk som søker å kontrollere artister og fans.
Fansen skal ikke minst kontrolleres via begrensninger i adgang til kristisk journalistikk fra akkreditert presse. For akkrediteringssystemet er i år endret i tråd med EBUs nye regelverk.
Nytt regelverk
EBU har lasert to nye styringsdokumenter. Code of Conduct inneholder en rekke forbudsformuleringer som primært rammer artistenes ytrings- og kunstneriske frihet under og i forbindelse med arrangementet.
Forbudslisten sukres med klassiske propagandabegreper som ‘glede, ‘feiring’ og ‘positivitet’. De nye begrensningenes nødvendighet forvrenges til en slags forsvar av verdier som ‘inkludering’, ‘mangfold’ og ‘toleranse’.
I Duty of Care Guidance, ansvarliggjøres delegasjonsledere (kringkasterne) for at delegasjonsdeltakere underkaster seg. Dette framstilles som nødvendig for å sikre ‘velvære’, ‘trygghet’ og ‘suksess’.
De pålegges også å verne om den etter hvert frynsete integriteten og omdømmet til EBU og enkelte av deres medlemskringkastere.
Delegasjonsledere skal, slik det framstår, innhente deltakeres garanti for at de føyer seg.
Deltakere må også på forhånd avstår fra retten til å trekke seg, noe bla Gåte vurderte da forholdene under fjorårets arrangement ble opplevd som uverdige av flere artister.
Om deltakerne heter det:
«De bør ikke offentlig uttrykke politiske eller andre meninger som er i opposisjon til ESC-verdiene og/eller risikerer å bringe ESC eller dets drift i vanry. Å ikke overholde dette kravet kan føre til diskvalifikasjon.»
Felles for de nye forbudene er det tilsynelatende grumsete tolkningsrommet utformingene av dem etterlater.
EBU bestemmer hva som er brudd, kringkasterne bes tilsynelatende om å underkaste seg dette carte blanche. Slik sikrer man at alle går på tå for å være trygge for represalier.
Verdien av Pressefrihet
Pressefrihet er en grunnsten for demokrati.
Vi ser nå en foruroligende tendens til å relativisere hvilken essensiell rolle denne friheten spiller for fri, informert meningsdannelse.
Sensur handler om å kontrollere og begrense våre forutsetninger for slik fri meningsdannelse og demokratisk medborgerskap, slik dette næres gjennom fri informasjonsinnhenting og formidling.
Grunnlaget for ytringsfrihet er nettopp å kunne la seg informere om det man ønsker – uten at informasjonen er tuklet med. Muligheten for maktkritikk er selve essensen av det ytringsfriheten beskytter.
Nylig ble det klart at en av de største Eurovisjonsvloggerne, Gabe Milne, for første gang ikke fikk innvilget akkreditering til arrangementet.
Ingen tror på EBUs begrunnelse om at han ikke har stort nok nedslagsfelt eller produserer originalt nok innhold – han er blant våre fremste kritiske ESC-journalister.
ESC_Gabe har vært blant Eurovisjonsjournalistene som har stått tydeligst i sin verdiposisjon. I fjor publiserte han en video om hvordan stater som Israel og Aserbajdsjan utnytter Eurovisjonsplattformen. Den er sett 83,000 ganger.
Allerede etter lanseringen av de nye EBU reglene var det imidlertid åpenbart at han begynte å moderere innholdet sitt i det som vanskelig kan tolkes som annet enn bekymring for å miste akkreditering til arrangementet – dette er jo jobben hans.
Her begynner problemet. Vi observerte tendenser til selvsensur, den mest utbredte formen for sensur i nåtidig vestlig presse og offentlighet.
I en kronikk nylig utrykte den finske kringkasteren YLEs Eurovisjonskommentator uro rundt utviklingen.
Arrangementet frambringer angst, skriver Eva Frantz. Hun har lest Code of Conduct som nå binder journalister.
Hun blir usikker. Det står:
«Du förväntas använda en positiv och respektfull ton i alla former av kommunikation, inklusive under intervjuer och på sociala medier beträffade din medverkan i Eurovisionen.»
Hun undrer:
«Vad avses med att ha en positiv ton i all form av kommunikation? Hur ska man som journalist förhålla sig till en sådan regel? Har jag varit för negativ i denna kolumn till exempel? Har jag kanske redan brutit mot reglerna?»
Og konkluderer: «Alltså: Här ska inte diskuteras något alls».
Hun uroer seg for at den elleville fansen som har båret denne konkurransen og gitt den preg vil tretne på at EBU soper alle problemene under «en turkis løper».
Kronikken til Franz etterfølges av en uttalelse fra YLEs Eurovisjonskommentator Mikko Silvennoinen om at YLE har valgt å ikke sende kommentatorer til Basel, men heller vil kommentere hjemmefra.
De oppgir kostnader som årsak, men det er også lett å se at en slik strategi også omgår ytringsromsutfordringene som utvilsomt vil prege årets akkrediterte medier.
Hva tenker NRK?
EBU er de frie kringkasternes union i Europa. De hevder de støtter Den Europeiske Pressfrihetsakten (EMFA), som understreker de uavhengige medienes rolle «som offentlig vaktbikkje, en kjernepilar for demokrati», og viktigheten av at «EU forblir en høyborg for frie, uavhengige medier».
Det er foruroligende at det i en tid der USA leder an i innsnevringen av pressens offentlige ytringsrom at nettopp EBU ikke viser større presseetisk integritet.
I årets Eurovisjon kan vi nemlig forvente sensur på to nivåer; media og scene.
Maltas og Finlands sterke kvinnelige artister har fått beskjed om å dempe seg. Malta får ikke synge det maltesiske ordet for ‘synging’ (‘kant’), fordi det likner for mye på det engelske ordet for kvinnelige kjønnsorganer.
Vi antar Eurovisjonspublikummet vil rope ordet uansett, og at lydproduksjonen vil være bevisst dette, og vi antar at også lyden av buing av Israel vil bli forsøkt redigert.
I presserom og på pressekonferanser vil vi bare få høre fra utvalgte journalister som vil ha de videre akkrediteringsmulighetene sine i bakhodet når de vurderer en eventuell kritisk vinkling.
I Vær Varsom Plakatens punkt 1.3 står det:
«Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.»
Vi har ikke sett NRK kommentere EBUs nye regime offentlig.
Er ikke det et potensielt presseetisk problem?
