Meninger
Kan EBU fortsette å tolerere israelsk eksepsjonalisme i Eurovision?
– Denne ukas møter i EBU tegner til å bli dramatiske, skriver Anne Kielland og Gregor Arentowicz.
Kort tid før den skjebnesvangre avstemningen i det Europeiske Kringkastingsrådet (EBU) torsdag og fredag deler Nina F. Grünfeld en kronikk som med omhu omgår elefanten i denne ukas Eurovisionsrom: Israels radikale politisering av konkurransen i de to årene etter 7. oktober.
Hun savner kveldene der også jødiske familier kunne samles på tvers av generasjoner og kjenne på sin naturlige Europeiske tilhørighet.
Og hun må tro oss: Er det noe vi i fanmiljøet også savner, så er det et forenende Israel, det Israel som var foregangsland for å skape en inkluderende konkurranse. Et land som både har brakt kvalitet og brøytet vei for aksept for skeive og andre minoritetsgrupper i hele Europa.
For ikke lenger siden enn i 2018 danset vi rundt på gulvet i Lisboa og sendte alle tilgjengelige stemmer til israelske Netta Barzilai og hennes power-girl, kroppspositive show.
På hjemmebane i Tel Aviv i 2019 var det imidlertid en litt annen stemning rundt det israelske bidraget. Den åpenbart nasjonalistiske balladen «Home» virket først og fremst rettet mot hjemmepublikum og fikk ingen jurystemmer. Stemningen i salen var preget av at 2000 elleville fans hadde måtte vike plassen for IDF-soldater med gratisbillett.
Men så kom det Eurovision-Israel vi kjente tilbake, i 2021 i form av en gladsang med etniske akkorder fra etiopisk-israelske Eden Alene, i 2022 med et skeivt og sjarmerende nummer fra Michael Ben David. Året etter fikk vi et forrykende danseshow fra Noa Kirel som gjorde en rå sceneopptreden med låta «Unicorn», som bidro til at et litt pussig sammensatt bidrag fikk en fortjent tredjeplass.
«Unicorn», gjorde også noe av det israelerne er virkelig gode på: den kombinerte showkvalitet med en type dobbeltkommunikasjon som avsender ikke trenger erkjenne, og som verken vil bli bekreftet eller avkreftet.
Denne trenden er etter hvert utbredt i musikkverdenen, hele poenget er å blåse i en hundefløyte som skaper engasjement og debatt.
For «Unicorn» handlet spekulasjonene om lenken mellom enhjørningen og regnbuen, kanskje en referanse til læringsverktøyet «The gender unicorn», kanskje en symbolsk referanse til kjønnsdysfori: Å bli sett som en hest, men være noe de kaller et fabeldyr.
Hva vet vi – det ble uansett debatt, og det var meningen.
I 2024 fikk dobbeltkommunikasjonen et helt annet fokus. Med uskyldsrene Eden Golan og sangen «October Rain» blåste de så voldsomt i hundefløya at katter og mus og resten av floraen og faunaen også fikk med seg at sangen handlet om den israelske begrunnelsen for det som allerede våren 2024 ble ansett som omfattende folkerettsbrudd.
Mens kringkasteren Kan truet med å trekke seg om de måtte endre tekst for annen gang, endte historien opp på kontoret til Israels presidenten Isaac Herzog, som bidro til å forhandle ned det politiske innholdet i teksten.
I 2025 fortsatte Israel sin politisering av konkurransen og omgikk hele tekstproblemet med å sende et levende, uangripelig symbol for terrorhandlingen, unge Yuval Raphael, en overlevende etter Supernova-massakren.
Den politiske motivasjonen for valget var åpenbar, det bor mange bedre sangere i Israel.
Når Israel har blitt akutt upopulære i Eurovision er det imidlertid ikke utelukkende på grunn av en politisering som stryker mange kraftig mothårs.
Det skyldes politiseringens to følgesvenner; stemmemanipulasjon og provokasjoner fra den Israelske delegasjonen overfor andre deltakere.
Sistnevnte fortalte blant andre Gåte om: Israels team måtte i 2024 til slutt henvises til egne områder.
Som ved stemmeskandalen i 2022 ansvarliggjør ikke EBU landene som manipulerer avstemningen, men prøver igjen å endre stemmereglene slik at fortsatt fusk blir litt vanskeligere.
Folkestemmesystemet i Eurovision er nemlig uhyre sårbart.
Mens EBU nekter å opplyse om hvor mange telefonstemmer som ble mottatt per land, så er de spanske og italienske kringkasterne pålagt en åpenhet som NRK burde tilstrebet.
Takket være spanjolenes transparens vet vi at det i de fleste europeiske landene ikke krever så mange mennesker som hver makser ut stemmemulighetene sine for å vippe folkestemmene i ett gitt lands favør.
Denne sårbarheten har Israelske myndigheter aktivt spilt på ved å finansiere kampanjer for høste stemmer fra pro-Israelske miljøer som ofte ikke engang følger Eurovision (Google Ads Transparency Centre viser at finansiering for disse kampanjene kom fra «the Israeli Government Advertising Agency»).
EBUs foreslåtte nye regler er neppe tilstrekkelige til å motvirke fortsatt resultatmanipulasjon, og denne ukas møter i EBU tegner til å bli dramatiske.
Flere land vil trekke seg om Israel deltar, Tyskland om Israel utestenges.
EBUs lovede avstemning om Israels deltakelse er avlyst, men en avstemning kan likevel komme til å bli krevet av land som Spania, støttet av Nederland, Irland, Slovenia, og trolig Island.
NRK vrir seg på tofta og håper båten ikke rugger.
Dobbeltspillet rundt konkurransens påstått upolitiske ideal har blitt videreført ved at de østerrikske arrangørene i 2026, ORF, ser ut til først å ha vært på forhandlingsbesøk hos Israelske politiske myndigheter.
Igjen var det Herzog som i september steppet inn og tok imot styreleder i ORF, som bekreftet arrangørlandets kompromissløse Israelstøtte etter stemmetriksing og provokasjoner.
For ordens skyld er Herzog ingen gallionsfigur, men spesifikt nevnt for bruk av folkemordsretorikk i Sør Afrikas stevning av Israel for Haagdomstolen, og en mann som har funnet det opportunt å signere missiler rettet mot befolkningen i Gaza.
Israelske myndigheter har ved flere anledninger truet med å legge ned den offentlige kringkasteren Kan, og spekulasjonene går høyt om at Kans viktigste overlevelsesgrunn i dag er at en fjerning av kringkasteren i praksis også fjerner landets mulighet for Eurovisjonsdeltakelse.
For å kunne fatte nivået på det som skjer må man forstå viktigheten av Eurovisionsplattformen, som mer enn det vi i Norge gjerne oppfatter som en litt tullete konkurranse.
Eurovision er storpolitikk og instrumentell i kampen om hjerter og sinn.
Både NRK og Stortinget søker for tiden ryggdekning for sin handlingslammelse med påstanden om at Eurovision er en konkurranse mellom kringkastere og ikke politiske myndigheter, mens EBU gang på gang har bekreftet at dette ikke er regler som gjelder for noen land.
I likhet med Grünfeld savner vi fansen også det Israel vi en gang elsket i Eurovision. Men politiseringen av deltakelsen deres er de selv ansvarlige for.
Det er sentimentalt å se at jeg (Anne) i et intervju i 2017 sa at noe av det flotteste med Eurovision fandom var at: «We cheer for Russia or Israel or anyone we may disagree with politically, because we put people above politics.»
Mye vann har rent i havet siden da.
Det er begrenset hvor lenge toleranseparadokset kan overleve som prinsipp, før det mer tar form av en sosial kontrakt: Vi kan ikke fortsette å tolerere israelsk eksepsjonalisme i Eurovision heller.
I 2022 var NRK først ut med å be om utestengelse av Russland fra Eurovision «som følge av invasjonen av Ukraina».
I år mener NRK at et tilsvarende standpunkt ville svekke kringkasterens troverdighet, til tross for folkerettsbrudd, provokasjoner og stemmejuks.
Det er trist om norske og europeiske jøder får sin Eurovisjonsopplevelse ødelagt av alt dette, men adressaten for klagene deres bør være staten Israel, og ikke eurovisionssamfunnet.
