Astrid Tollefsen: Et liv i egen takt

«Alt er ennå ikke hendt». Det skriver Astrid Tollefsen, i den første linjen, i det første diktet, i den første diktsamlingen hun gir ut. Året er 1947. 

Og nei, alt er ennå ikke hendt for Astrid, og det til tross for at hun snart fyller femti år. Hun har ennå ikke sagt opp kontorjobben hun har hatt i nesten tretti år. Hun har ennå ikke begynt å skrive dikt på heltid. Hun har ennå ikke blitt samboer med Gunvor Hofmo. 

Men hun rakk å innfri løftet hun hadde gitt seg selv om å debutere som lyriker innen hun fylte femti. Da hun rundet et halvt århundre den 11. desember 1947, var det bare noen uker siden debutsamlingen «Portrett i speil» kom ut.

Det er lite å finne om Astrid Tollefsens liv, særlig om de første femti årene. Det gjør meg bare mer nysgjerrig. Derfor har jeg de siste årene lett i arkivene etter spor av henne. Noe av det som driver meg er dette at så mange føyer på et «stakkars» når de snakker om Astrid, enda de aldri møtte henne. En bekjent av meg, for eksempel, sa: «Ja, Astrid Tollefsen, ja. Stakkars. Det var en skjebne, det».