Bjørn Hatterud nominert til Kritikerprisen

Bjørn Hatterud er kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker. Han er bidragsyter til tidsskriftet Billedkunst og utga i 2018 boka «Mot normalt» i Samlagets bokserie «Norsk røyndom».

Les også

Plus

Plus

Bjørns blikk

Boka «Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise» har blitt hyllet av anmelderkorpset. Den er nå også nominert til Kritikerprisen 2020, i kategorien beste sakprosabok for voksne.

Bjørn Hatterud ble født med ryggmargsbrokk og klumpfot, og hadde en barndom preget av mobbing og smerter. Som følge av helseplagene ble han overvektig. Attpåtil innså han at han var homofil. Hatterud drømte om å stikke fra hjembygda Veldre, nord for Brumunddal, og 21 år gammel dro han endelig til Oslo for å studere. Men han sleit fremdeles med å føle seg tilpass.

I boka følger vi Hatterud på biltur rundt Mjøsa, med mor som passasjer. Gjennom samtaler med moren og personlige refleksjoner skriver han fram sin egen oppvekst og livet sånn det ser ut i dag. Reisen blir utgangspunktet for fortellingen om en livshistorie – om klassereiser, bygda og byen, og annerledesheten som har preget ham hele livet.

«Mjøsa rundt med mor» er mer enn en historie om det vonde. Forlaget beskriver også boka som «ei hyllest til ein oppvekst, ein generasjon, eit geografisk område og ikkje minst til ei mor.»

Norsk kritikerlags begrunnelse for nominasjonen:

«Det er sagt at alle reiser er ei reise heim, og slik er òg turen forfattaren av denne boka tek ilag med mora. Reisa startar og ender på heimstaden i Brumunddal, men er fyrst og fremst ein rundtur i det levde livet, røynslene kring å vere eit barn med funksjonshemning og etter kvart erkjenninga av å vere annleis. Hatterud står fram som homofil då han er i skolealder. Han blir straks halde utanfor, men pågangsmotet er sterkt. Han reiser frå heimbygda for å studere, og 42 år gammal er han busett i Oslo med sambuar og karriere som skribent, kurator og musikar. Det var det han ville. Draumen var å komme vekk, men Mjøsa var og blir det faste haldepunkt i tilværet. Nå køyrar han og den aldrande mora rundt den langstrakte innsjøen, gjennom eit landskap og stader fulle av minner, men der så mykje er borte eller endra. Langsamt forstår lesaren kor sterkt mora har vore til stades i hans fysiske vanskelege barndom. Ho er som innsjøen, tryggleiken. Å køyre bil rundt Mjøsa er ingen stor kunst, men når Bjørn Hatterud tek turen saman med mora, blir det eit velskrive stykke kunst, slik god sakprosa skal vere.»