Meninger
– Er «biologisk kjønn» viktigere enn menneskerettigheter?
I 2026 må vi fortsatt kjempe for hvem som skal regnes med i kampen for kvinners rettigheter. Om en liten måned starter FNs kvinnetoppmøte, CSW70, i New York.
Dette er et innlegg levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
FNs kvinnetoppmøte har som mål å fremme likestilling mellom kjønnene og styrke kvinners rolle i samfunnet. Det burde vært et rom for fremdrift. I stedet er det én ting som uroer meg: Hvilket språk velger verdens stater når de snakker om likestilling og kvinners rettigheter i 2026? Blir det flere som vil insistere på å snevre inn språket til «biologiske kvinner»?
Bekymringen min er ikke tatt ut av lufta. De siste årene har vi sett en tydelig utvikling.
I stedet for å diskutere hvordan vi faktisk beskytter jenter og kvinner, velger enkelte land å bruke tid og politisk energi på å problematisere begreper som «gender» og presse fram et språk som reduserer mennesker til «sex» og «biologisk kjønn».
Dette er ikke nytt. Men det er dypt alvorlig.
Dette handler heller ikke bare om ord i et dokument. Språk styrer forskning, bistandsmidler, rapportering, politiske prioriteringer og hvem som faktisk blir telt med når tiltak utformes.
Eksempelvis gjorde Den hellige stol (som representerer Vatikanstaten), sammen med flere likesinnede aktører, det klart under klimaforhandlingene COP30 i Brasil i fjor at de ikke ønsket å inkludere LHBTQI+ i den nye Gender Action Plan.
De protesterte til og med mot bruken av ordet «gender» og foretrakk at teksten heller skulle si «mann og kvinne». Det er 2026, og vi står altså og diskuterer definisjoner som tilhører forrige århundre, mens jenter og kvinner mister rettigheter i sanntid.
Vi må huske at jenter og kvinner er en mangfoldig gruppe, og det finnes en variasjon i hva kvinner er. Når dette likevel ignoreres i politikk og forhandlinger, er det ikke tilfeldig. Snevert og uklart språk brukes til å trekke grenser for hvem som omfattes av rettigheter. Resultatet er at transkvinner og andre faller utenfor rettsvern, særlig når det gjelder seksuelle og reproduktive rettigheter.
Dette er et politisk valg, ikke en språklig misforståelse.
Det handler om rettferdighet og menneskeverd. Derfor må kampen for kvinners rettigheter handle om alle kvinner, og det må være tydelig på årets kvinnetoppmøte.
Hvis vi faktisk ønsker å løse utfordringene vi står overfor på en rettferdig måte, må vi tørre å se den i sammenheng med virkeligheten folk lever i. Kvinner, barn og unge, urfolk, LHBTQI+, personer i sårbare livssituasjoner og andre marginaliserte grupper kjenner konsekvensene av klimaendringene, kriger og ekstreme situasjoner først og hardest.
Vi vet at kjønnsbasert vold øker i kriser. Vi vet at seksuelle og reproduktive rettigheter svekkes i naturkatastrofer. Vi vet at transpersoner er spesielt utsatt i nødsituasjoner. Dette er ikke «woke» – dette er dokumenterte fakta.
Mennesker med ulike kjønnsidentiteter finnes. De har like rettigheter til å bli beskyttet mot vold og kriser som deg, meg og representantene til Den hellige stol.
At noen i rommet der verdens ledere sier at enkelte mennesker ikke skal inkluderes i snakk om kvinners rettigheter, er ikke bare bekymringsfullt. Det er hyklersk.
Politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som kun forholder seg til «biologisk kjønn», overser hvordan diskriminering forsterker konsekvensene av kjønnsbasert vold, krig og klimakrise for kjønns- og seksualitetsminoriteter.
Resultatet er økt utenforskap og dårligere tilgang til rettsvern og støtte.
Akkurat derfor trenger vi politikk som speiler hele befolkningen. Språket vi velger, legger rammene for politikken som følger. Kampen for kvinners rettigheter handler om alle kvinner, og ingen skal ekskluderes og stå alene.
