Meninger
Demokrati er selve ryggraden i Pride – ikke en klump i magen
– Arctic Pride må aldri bli et styrerom uten medlemmer, skriver tre medlemmer i FRI Troms og Finnmark
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Da Arctic Pride tidligere i vinter gikk ut i Blikk og sammenlignet Pride med et barn som «må flytte hjemmefra», var det vanskelig ikke å heve øyenbrynene.
Ikke fordi metaforer er ulovlige, men fordi Pride, av alle ting, fortjener mer enn å bli behandlet som et barn med behov for mer egenkontroll og mindre innblanding fra fellesskapet.
Når metaforene blir useriøse, må vi andre være desto tydeligere: Når man avfeier dialog og involvering fra sin eier, den medlemsbaserte, demokratiske organisasjonen FRI, som noe negativt vitner det om en grunnleggende misforståelse av hva demokratisk forankring faktisk er.
Kaupang skriver på vegne av Arctic Pride at FRI-styret er «uforutsigbart».
Ja, demokrati er noen ganger det. Folk velges, av og til byttes de ut, og noen ganger har de egne tanker. Upraktisk, selvfølgelig, hvis man ønsker seg politisk medvind på resept. Men det betyr at fellesskapet virker.
For oss som har vært aktive i den skeive bevegelsen i mange år, både i FRI og Arctic Pride, er det sjokkerende å se hvor lettvint Arctic Pride omtaler sin egen historie.
For sannheten er at Arctic Pride aldri var et barn i FRI sitt «barnerom». Det var et felles prosjekt. Det var frivillige som bar, det var organisasjoner som støttet, og det var medlemmene som sikret legitimitet og forankring.
Pride ble til fordi mange sto sammen. Det virker for oss som at Arctic Pride, i sin iver etter å se fremover, har glemt hvor de kommer fra. Noe som også vises tydelig på nettsiden deres, som ikke sier noe om historien om hvordan Arctic Pride ble til.
Det er ironisk for en organisasjon som forvalter et opprør som har sine røtter fra Stonewall i 1969.
Demokrati er ikke en byrde. Det er Pride sin viktigste ressurs
Når man argumenterer for at stabile maktforhold er tryggere enn medlemsstyring, så sier man egentlig at fellesskapet er problemet. Og for oss som kjenner den skeive bevegelsens historie, er det en farlig holdning.
For Pride har aldri vært et prosjekt som skal styres av et lukket rom av mennesker som sitter lenge i samme posisjoner. Pride har alltid vært en bevegelse som vokser og utvikler seg i takt med de menneskene den er til for.
Det er nettopp fordi Pride har stått på skuldrene til organisasjoner som FRI og lokale aktivister, at Pride i nord har kunnet vokse og bli en kraft.
Ingen av oss tror Arctic Pride hadde vært det det er i dag hvis det hadde vært et lukket stiftelsesstyre som skulle godkjenne hvem som fikk mene hva, eller hvilke prioriteringer som var viktige i kampen for skeives rettigheter. Og egentlig tror vi ikke styret og ledelsen i Arctic Pride tror heller.
Pride er politikk og rettighetskamp
Det er også verdt å minne om at Pride ikke er en festival som tilfeldigvis har politiske overtoner.
Pride er politikk.
Pride handler om alt fra retten til å elske den man vil til rettighetene for transpersoner, om kampen mot hatkriminalitet og diskriminering, om solidaritet med skeive minoriteter i Norge og internasjonalt.
Pride handler om synlighet, fellesskap og frigjøring. Skeiv politikk må forankres i den skeive bevegelsen, ikke i en selveiende struktur uten medlemmer og uten demokratisk kontroll.
Arctic Prides leder uttrykker bekymring for at FRI-skiftninger kan skape «klump i magen» og «usikkerhet». Men usikkerhet i politikk er ikke farlig.
Det som er farlig, er når makt konsentreres i strukturer der ingen kan stilles til ansvar.
Å fjerne demokratiet er ikke en løsning.
Det er en risiko, en risiko som er særlig alvorlig for en bevegelse som vår, som historisk har vært avhengig av å stå samlet for å beskytte rettigheter vi ikke alltid har kunnet ta for gitt, og som vi ser stadig flere eksempler på er under angrep i land som vi ikke kunne forestille oss tidligere.
Det finnes ikke noe oss og dem i den skeive bevegelsen
Vi ser også en retorikk i debatten som forsøker å dele oss opp i «oss» og «dem»: de profesjonelle i Arctic Pride og de uforutsigbare frivillige i FRI.
Vi er ikke enige i det styreleder i Arctic Prides uttaler til Blikk om at Arctic Pride og FRI driver ulik virksomhet, i mai 2025:
«– Vi er en organisasjon som vokser, og som er ansvarlig for det meste av skeiv aktivitet i Nord-Norge, mens FRI Troms og Finnmark er et lite lokallag med mindre aktivitet.»
Uttalelsen vitner om en organisasjon som har glemt hvor den kommer fra, og hvem den er til for.
En slik polarisering tjener ingen.
Det svekker begge «parter». Det er et kunstig fiendebilde som distraherer fra det som faktisk er viktig: å sikre trygge møteplasser, gode tilbud, politisk påvirkning og et sterkt skeivt fellesskap i regionen.
Når vi vet hvor små vi er, hvor sårbare vi er som minoritet i NordNorge, er det siste vi trenger å sette oss selv i hver vår skyttergrav.
Derfor vil vi si dette så tydelig som vi kan:
Vi ønsker ikke å dyrke konflikter. Vi ønsker ikke polarisering. Vi ønsker samarbeid. Vi ønsker profesjonalitet, medbestemmelse og struktur. Men vi ønsker også rom for uenighet innenfor rammen av et levende demokrati, ikke utenfor.
Det sies ofte at Pride er fest og protest. Dersom Pride skal være uten protest, hva er det da?
Vi er enige i og vil fremheve den prinsipielle uttalelsen fra FRIs landsstyre i februar, om Pride hvor de fremhever det som viktig og et gode at Prider har en forankring i den skeive organiserte bevegelsen, og at nå, mer enn noensinne, må vi stå samlet.
Vi tror på Pride som et politisk fellesskap. Vi tror på uenighet som en ressurs. Vi tror på demokrati, også når det stormer.
Happy Pride.
