Meninger
Pride-arrangører fortjener bedre enn dugnad og utbrenthet
Det er på tide at vi som driver med lokale prider får oss flere rollemodeller enn Oslo Pride, skriver Alice Moland.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Prider over hele Norge risikerer å bli lagt ned, fordi vi brenner oss ut på å følge modellen til Oslo Pride, nedskalert til våre byer og bygder.
Vi følger modellen og rammene til en Pride som ligner mye mer på Øyafestivalen, på godt og vondt, og lar dette føre hvordan lokale ildsjeler organiserer ting på dugnad.
Vi har eksempler på lokale Prideer som Moss Pride, som truer med å legge ned alt om de ikke fortsatt får en halv million av kommunen så de kan fortsette å lage pride park.
I mellomtiden selger de «festivalpass» til nesten 500 kroner.
Både små byer som Kragerø, og en av Norges største byer, Trondheim, måtte true med avlysinger før noen tok på seg ansvaret.
Nå er det snart på tide at vi som driver med lokale prideer får oss flere rollemodeller.
Personlig har jeg stor respekt balansegangen til Oslo Pride. De står i en hel del spagater samtidig.
De er fest og protest, eid av lokallaget til en demokratisk organisasjon, men styrt som et AS. De driver bar og aktivisme. Det er festival og markering.
Så all respekt for at de får det til, og at det er såpass bra det er.
Det er en stor diskusjon om eierskap, og det kommer nok til å bli mye debatt om Oslo Pride frem mot årsmøtet til FRI OV, men det er ikke den debatten jeg vil ta her.
Oslo Pride er min sommerferie. Istedenfor å fly til Thailand er det buss for tog til Oslo, istedenfor stranda er det pride park. Men når ferien er over, er det tilbake på jobb
I tillegg til jobben jeg får betalt for, er det en annen jobb som begynner: å arrangere lokal pride.
Jeg tok over som pride-arrangør året etter Skeivt Kulturår.
Alle aktører hadde fått ekstra LHBT+- penger som skulle brukes, og da ble det mye pride. Det som begynte som en fjelltur (heia til den originaleTelemark Pride-gjengen) var plutselig blitt ti dager med kunst, kultur, fag, fest og parade.
Det kostet både penger, ressurser og fysisk og mental helse.
Vi må snakke om flere ting når det kommer til lokale prides.
Vi må snakke om hvordan lage pride på dugnad.
Jeg er veldig glad i dugnad, frivillighet og å ofre noe for det man tror på og brenner for. Men jeg mener også at modellen hvor man ser til Oslo Pride, hvordan de programmerer, hvordan de organiserer, *ikke* er en modell som enkelt kan skaleres ned til by og bygd.
Vi må sette oss ned, og stille helt banale, fundamentale spørsmål. Hvem gjør vi det for, og hvorfor?
Grenland Pride i år hadde absolutt ikke rekord med antall i paraden. Men vi hadde en rekordhøy andel skeive i paraden. Og veldig få politikere som var der kun for å se bra ut.
Jeg håper på enda flere folk i paraden, og ikke minst tilskuere, men jeg lever uendelig mye lenger på en kronikk om at vi klarer å treffe skeive ungdom, enn hvor mange tusen som vifter med regnbueflagget den ene dagen.
Det er helt fint, nyttig og positivt at forskjellige prides har forskjellige mål. Noen er mer politiske, noen er mer fest. Fortsett sånn. Gjør det folka i komitéen synes er fett!
Da blir det en bra pride.
Men jeg vil være litt tabloid, og komme med noen heftige påstander:
- Pride park er aldri verdt det om du ikke er Oslo Pride.
- Ha flere finansieringskilder, du kommer til å miste noen
- Bruk så mye av budsjettet ditt som mulig på skeive
- Heller én dag med parade og fest, enn en uke med “diverse”.
- Få andre aktører til å arrangere for deg, inkludert økonomisk risiko, om du absolutt må dra det ut.
- Hvis priden din varer mer enn to dager, ta deg et honorar.
Den siste der er kanskje en brannfakkel. Og noe jeg ikke følger selv, men har et ønske om. Og at det gjelder alle.
Vi lever i en rar Pride-boble der forventningen er at man skal programmere og jobbe for en fler-dagers festival, men det er tabu å få betalt for det. Jeg undres om dette er et sær-skeivt fenomen.
Jeg bryr meg ikke så mye om man velger kommersiell eller ukommersiell. Aktivistisk pride er *inn*, har jeg hørt.
Men det som er *ut*: Å lage en festival i kommersielle rammer, med sponsorer, politiker-stands, øl og headlinere, uten at noe går til de faktisk skeive arrangørene.
I fjor kuttet vi ned til fire dager, og nå har jeg endelig klart å slutte å røyke.
I år skal vi vurdere å ta det ned til tre, så jeg kan slutte å snuse også.
Første utkast av denne teksten kom i en liten pause i juleferien for å skrive søknad til Bufdir for Pride 2026.
Resten kom søndag kveld 00:26 mens jeg forbereder årsmøtepapirer for Skæiv.
I en kjapp research til denne saken, kom jeg over at «corporate pride» hadde en topp på 10-tallet og at i en post-covid era hvor regnbuekapitalisme ikke er like trendy er pride på vei tilbake til grasrot-aktivisme, på godt og vondt.
Hvordan kan det se ut i Norge i 2026 og videre fremover?
Jeg vil gjerne invitere flere til denne samtalen.
Kan Oslo Pride si: dette er ikke en modell som fungerer for alle?
Og kan vi andre som driver med Pride si, dette er de verdiene vi jobber for?
Pride-arrangører: Hvordan skal vi forme pride fremover utenfor hovedstaden, på en måte som virkelig gavner de vi jobber for (skeive, ikke sant?) og tar vare på oss selv?
For uten friske, engasjerte ildsjeler, aktivister og frivillige blir det ingen Pride i det hele tatt.
