Meninger
De transkjønnede trenger oss nå
En dag vil «transdebatten» fremstå like upassende og meningløs som å ha en «homofilidebatt». Men før den tid trenger transpersoner vår solidaritet og støtte.
Innlegget ble først publisert hos Dagsavisen. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
For noen år siden hadde jeg gleden av å delta i Pride-tog i Kristiansand sammen med mine partifeller. Toget fylte hele hovedgata. MDG-veteranen Birthe Simonsen kunne fortelle om de første pride-markeringene i byen, der en håndfull mennesker ble møtt med hånflir og aggresjon. Den gangen kostet det mye å stå opp for de homofile i Norge. I dag er det ukontroversielt.
Tenk å kunne være en av de få som turte å stå opp når det virkelig gjaldt! Vel, du har ennå sjansen. I dag står den hardeste kampen om transpersoners rettigheter.
De siste årene har en intens reaksjonær kampanje mot transpersoner bragt mange allierte av den skeive kampen på retrett.
Om du flagger støtte til transpersoner, kan du vente deg aggressive anklager om at du er kvinnefiendtlig, at du støtter lemlesting av barn, eller pedofili. Du kan også vente deg mer subtile advarsler om at du skyver vanlige folk fra deg, og blir for «woke». Men under pride er de mest marginaliserte medlemmene av regnbuefellesskapet som trenger storsamfunnets støtte og solidaritet mest.
«Transdebatten» ligner til forveksling på fortidens debatter om homofili.
Vi har ingen måter å medisinsk påvise at noen er homofile. Det er en «diagnose» man kun kan stille på seg selv. Når noen oppgir at de er homofile, møter vi dem ikke lenger med skepsis. Vi belærer dem ikke om at homofili er unaturlig eller en fornærmelse mot gud eller naturen. Vi tilbyr dem heller ikke psykologisk behandling.
Men når en transkjønnet person gir sin eksistens til kjenne, vil hen raskt få beskjed om at det bare finnes to kjønn, og at dette ikke kan endres. De vil anklages for psykisk sykdom, og for å være en trussel mot samfunnet.
Å hakke på denne bittelille minoriteten har blitt en utbredt øvelse for politikere som vil tøffe seg litt, som den nye FpU-lederen, som tydeligvis mener at en av vår tids viktigste saker er å nekte transkvinner tilgang til kvinnetoaletter. Den såkalte «pride-debatten» handler mer og mer om retten til å «ha en debatt» om transkjønnedes rettigheter. Særlig KrF har lagt seg til en snikete form for argumentasjon der de krever toleranse for sin egen intoleranse. Vi må vel tåle at noen har en avvikende mening?
Joda, naturligvis. Men å argumentere mot et menneskes likeverd, ja kanskje til og med mot deres eksistens, er ikke det samme som å være uenige om skattenivå eller kommunegrenser. De færreste av oss bes om å stille til debatt om hvorvidt vi eksisterer. Transpersoner blir bedt om det stadig vekk.
En annen innfallsvinkel er å forsøke å slå en kile mellom Pride og foreningen FRI. Sentrale stemmer i Høyre, som Ola Svenneby og Kristin Clemet, har frontet dette standpunktet. Pride skal være samlende, men er nå inne i et «usunt spor», ifølge Svenneby.
Hovedproblemet, slik han selv beskriver det, er at regnbueflagget nå også symboliserer «radikal kjønnsteori». Han legger ansvaret på FRI, og ber dem om å tre til side. Clemet skriver om en «ny konflikt om kjønn». Den skeive bevegelsen pleide å være klok og moderat, men har gått seg bort i en «millitant og aktivistisk linje». Foreningen FRI har, ifølge Clemet tatt opp en «helt ny kamp knyttet til personer med sammensatt, uklart eller ‘feil’ kjønn».
«Helt ny»? Transkjønnede har vært sentrale i den skeive bevegelsen fra starten av. Det er 20 år siden Foreningen FRI inkluderte kampen for transpersoner i sitt program (og ifølge deres egne talspersoner var det langt på overtid).
Det er ti år siden en Høyre-FrP-regjering med helseminister Bent Høie i spissen gav transpersoner rett til å endre juridisk kjønn uten medisinske inngrep, til få protester. Høyre-ideologen Clemet snur virkeligheten på hodet: det er først og fremst høyresiden som har endret seg de siste årene, ikke den skeive bevegelsen.
Små, høylytte miljøer har gjort moralsk panikk mot transpersoner til en sentral del av ytre høyres globale reaksjonære prosjekt. I Trumps USA driver FBI klappjakt på oppdiktede «transkjønnede terrorceller», og transkjønnethet kriminaliseres igjen.
Transkjønnede har blitt hakkekylling for noen av de mektigste menneskene i verden. Disse kampanjene har tydeligvis utløst et behov blant de mer sobre stemmene i Høyre for å «nyansere», og stake ut en kurs der man kan fortsette å veive med regnbueflaggene uten å fremstå helt «woke».
Akkurat som sin forgjenger - Det norske forbundet av 1948 - har FRI definitivt en politisk agenda, og takk og pris for det! Det er takket være den organiserte skeive bevegelsens politiske kamp gjennom mange tiår at homofili gikk fra å bli oppfattet som et ulovlig og sykelig avvik, til å bli normalt og akseptert.
Hele tiden har kampen stått om det samme: å slippe å bli oppfattet som en «betent politisk sak». Å slippe å bli fortalt at din eksistens er kontroversiell, polariserende eller problematisk. Slik transkjønnede blir i dag.
Ikke dermed sagt at man bør avvise debatt om hva FRI og Pride bør inneholde.
FRI er en demokratisk organisasjon, der medlemmer står fritt til å delta i organisasjonens demokrati dersom de mener FRI bør gå bort fra sin trans-inklusive politikk fra de siste 20 årene. Akkurat slik trans-ekskluderende feminister har mulighet til å delta og påvirke parolene i 8. mars-toget.
Men Clemet og Svenneby velger ikke det. De vil heller diskreditere og kansellere organisasjonen som bærer Kim Friele og Wenche Lowzows arv videre. I en ullen innpakning av uro og bekymringer, driver Clemet og Svenneby med lite annet enn kynisk posisjonering. Det er trist å se at Høyers identitetskrise går på bekostning av en av våre mest sårbare minoriteter.
Som en heterofil, cis-kjønnet mann kan jeg ikke forstå noe annet enn at kampen for at folk skal elske den de vil, og være den de er, er den samme kampen. Den mest signifikante forskjellen mellom homokampen og trans-kampen er at transpersoner er færre, og enda mer utsatt.
Derfor trenger de vår fulle støtte og solidaritet, helt til den dagen «transdebatt» fremstår like upassende og meningløst som å ha en «homofilidebatt».
