Meninger
Pride er ikke en ideologi, det er et rop om å få leve
Ja, det er lov å være usikker på endringer i samfunnet. Ja, det er lov å stille spørsmål. Men det er viktig at spørsmålene stilles på et sant og ansvarlig grunnlag.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Nå sitter jeg nok en gang med en uro jeg ikke burde kjenne på. Politikere som sprer desinformasjon og faktafeil. Stortingsrepresentant Jenny Klinge (Sp) har for eksempel holdt på i flere år. I denne saken forteller Klinge «at menn kan bli kvinner og attpåtil føde barn er ingenting annet enn en falsk nyhet».
Hvis Klinge mener transkvinner, hvem har sagt at transkvinner kan føde barn?
Sylvi Listhaug på sin side, som snakket om kjønnsbekreftende behandling som om det er farligere enn å kjøre bil, og andre Frp-politikere som ytrer farlig retorikk.
Stadig ser jeg også innlegg på Facebook om at prideflagget fremstilles som en politisk trussel. Alle er ikke nødvendigvis hatefulle, men ordene treffer likevel hardt – og jeg står igjen med et spørsmål. Kan jeg gå rundt med regnbue på sokkene, eller et flagg i sekken, uten å bli tolket som en provokatør?
Hva er sant?
Debatten om «kjønnsideologi», barn og skolen har skapt mye frykt – og dessverre også mye feilinformasjon. Som transperson og som en som selv har vært barn og ungdom med kjønnsinkongruens, gjør det vondt å lese påstander som at barn «tvinges til å bytte kjønn», eller at fireåringer plutselig «skifter kjønn over natta».
Det er rett og slett ikke sant.
La oss være tydelige – ingen barn får irreversible inngrep. I Norge er helsehjelp til barn med kjønnsinkongruens nøye regulert. Behandlingen er langvarig, vurdert av fagfolk og spesialister. Pubertetsutsettende behandling gis først etter grundig utredning, og kun dersom barnets psykiske helse tilsier det – og ofte etter flere år med samtaler. En kan tidligst motta kjønnsbekreftende behandling etter fylte 16 år, men vanligst etter 18 år, ifølge Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK).
Det er derfor 18 årsgrense med alle kjønnsbekreftende operasjoner.
Om hjelpen er god og forsvarlig nok og «systemet» er rettferdig, er diskutabelt.
Barn tvinges ikke til å gjennomgå transisjon. Tvert imot, barn blir som regel holdt igjen. Mange møter skepsis, press til å tilpasse seg kjønnet man ble tildelt ved fødsel, eller blir nektet å uttrykke seg slik de selv føler seg.
Rosa kompetanse og undervisning om kjønn og seksualitet handler ikke om seksualisering av barn, men om trygghet. Det handler rett og slett om å gi barn og unge språk for å forstå seg selv – og respekt for at mennesker kan være forskjellige, og at det er helt greit.
Det er ikke Rosa kompetanse skole som underviser barna, de gir studenter og lærere verktøy og kurs.
Det finnes ingen «kjønnsideologi», det finnes mennesker. Mennesker som opplever at kroppen og kjønnsidentiteten ikke stemmer overens. Mennesker som trenger å bli sett, lyttet til og støttet. Å bruke ord som «ideologi» for å snakke om folks eksistens er ikke bare unøyaktig – det er farlig. For det gjør det lettere å skyve sårbare mennesker vekk.
Ofte bygget på feil
Ja, det er lov å være usikker på endringer i samfunnet. Ja, det er lov å stille spørsmål. Men det er viktig at spørsmålene stilles på et sant og ansvarlig grunnlag. Når voksne sier at «skolen indoktrinerer barna», eller at «barn seksualiseres», så skaper det panikk – og barn som allerede føler seg utenfor, blir enda mer redde for å si hvem de er.
Hva om vi snur på det?
Hvordan gjør vi skolen trygg for alle barn – også dem som ikke passer inn i normene? Hvordan kan vi sørge for at barn slipper å vokse opp i skam?
Pride og Rosa kompetanse beskytter barn. De tar dem på alvor.
Vi må beskytte barns rett til å være seg selv. Det er ikke farlig å lære om mangfold.
Det som er farlig, er når barn vokser opp og tror at det er noe galt med dem fordi de føler seg annerledes.
Det som er farlig, er når foreldre tror at kjærlighet og støtte forverrer en situasjon, når det motsatte er sant.
Trygge barn blir trygge voksne.
Skeive finnes overalt – men vi tier ofte. Ikke fordi vi skammer oss over hvem vi er, men fordi vi har lært at det ikke alltid er trygt å være synlig. Nettopp derfor finnes Pride. Fordi usynlighet og frykt fortsatt er virkelighet i 2025 – også i Norge.
Når folk sier at Pride i dag skaper avstand, eller er blitt «ideologisk», da glemmer de hva vi fortsatt kjemper mot. Skeive trues, bankes opp og trakasseres, bare fordi de holder kjæresten i hånda. Transpersoner hetses og umenneskeliggjøres, som om ens eksistens er en «debatt».
Lovlige symboler – som regnbueflagget – fremstilles som en trussel, bare fordi det gir minoriteten håp og synlighet. Transpersoner som må kjempe for å få kjønnsbekreftende behandling, den verdige og livsviktige hjelpen en fortjener. Barn og ungdom som ikke tør å vise sitt kjønnsuttrykk, fordi foreldrene sier at det er for et spesifikt kjønn. Voksne som ikke tør å si hvem de er, fordi folk kaller Pride «seksualisering» eller «politikk».
Cispersoner som blir trakkasert fordi de er sammen med en transperson. Skeive som ikke får jobb kun fordi en er seg selv. Utsagnene om at skeive skaper avstand, når det i realiteten er samfunnet og heterofile-cisfolk som skyver skeive ut.
Jeg har kjent det på kroppen. Som lesbisk transkvinne har jeg vært livredd for å være synlig. Jeg har kjent på minoritetsstress, på utenforskap, og på hån, hat og overgrep.
Pride trengs
Mange tror at fordi det er lov å være skeiv i Norge, så er alt greit. Men vi lever ikke bare av lover. Vi lever av respekt. Av blikk som møter oss med varme – ikke avstand. Når regnbueflagget tolkes som en ideologisk trussel, da har vi gått oss bort. For flagget er ikke et angrep på andres rettigheter. Det er et rop om at også skeive fortjener rettigheter, trygghet og synlighet.
Ja, det finnes debatt om kjønn i samfunnet. Ja, noen er usikre og redde for endring. Det forstår jeg. Men frykt og uenighet må aldri gå på bekostning av anerkjennelsen av skeives eksistens. Når transpersoner reduseres til «ideologi», blir det lettere å ignorere oss. Lettere å latterliggjøre. Lettere å hate.
Til deg som leser dette og føler deg usikker – jeg forstår deg også.
Mange vet ikke nok. Mange blander sammen skeiv frigjøring med alt mulig annet. Det er lov å ha spørsmål. Men det er ikke greit å spre feilinformasjon, eller kalle vår kamp for trygghet og synlighet for «politisk propaganda».
Du trenger ikke forstå alt om kjønnsidentitet og legninger. Du trenger bare å vite at vi er mennesker. Vi elsker. Vi frykter. Vi prøver å overleve.
Til deg som er skeiv og leser dette – du er ikke alene.
Norge kan ikke gå i samme retning som land som Polen, Ungarn og Russland, og bli blodrødt eller oransje-farget.
Vi må si ifra før det er for sent. Det er nok av hat og fordommer nå.
