«Jeg skal gå i Pride-paraden»

 Siden terrorangrepet i fjor har det vært viktig for meg å holde kursen mest mulig stø, både for egen og andres del. Det har riktignok vært mange harde tak og noen mørke dager, men jeg har aldri vurdert å gi opp kampen for skeives rettigheter, og jeg har aldri mistet håpet om at vi sammen kan overvinne uvitenhet og hat og skape en verden med plass for alle. Jeg deltok også i to av de tre marsjene i etterkant av terrorangrepet i fjor, med hele det spekteret av følelser det førte med seg, og jeg har fortsatt å være synlig og skrive om skeiv tematikk.

 Vond smak i munnen

 Til tross for alt dette, og til tross for den kjærligheten og energien jeg særlig kjente på under solidaritetsmarsjen i september, har jeg i løpet av vårhalvåret merket en voksende usikkerhet og vegring i takt med at Oslo Pride 2023 har nærmet seg. Jeg har rett og slett kjent en vond smak i munnen ved tanken på å gå i årets parade. Ikke bare vekker det vanskelige minner fra i fjor sommer, men det er i det hele tatt noe spesielt ved å gå i den symboltunge hovedparaden – noe litt ekstra skummelt, en følelse av å være ekstra utsatt.

 I dagene rett før 25. juni-utvalgets rapport ble lansert, etter at lekkasjene fra rapporten hadde nådd NRK, kjente jeg faktisk på den samme frykten jeg kjente på i dagene rett etter terrorangrepet, den samme opplevelsen av fysisk utrygghet ved å gå gjennom Oslo sentrum som synlig transkvinne, den samme fornemmelsen av å gå med en målskive på ryggen. Ville ikke Pride-paraden bli det samme, men tusen ganger forsterket? Slike tanker og følelser har kvernet rundt i hodet og hjertet mitt en stund nå.

 Ta tilbake definisjonsmakten

 Jeg skriver denne kronikken for å fortelle at følelsen har endret seg. Gjennom mange åpne og ærlige samtaler med skeive venner og kolleger, og gjennom å se det store engasjementet som finnes blant skeive og blant våre allierte rundt omkring i Norge, har jeg endret mening om å delta i paraden. Vi har sett at flagg blir revet ned, men de blir heist opp igjen. Profesjonsutøvere landet rundt ønsker seg kompetanseheving på kjønns- og seksualitetsmangfold som aldri før. Noen av politikerne våre ser ut til å ta skeives situasjon på alvor, og enkelte medieaktører begynner muligens å ta litt til vettet. Det er i alle fall lov å håpe.

 Viktigst av alt: Vi skeive selv er mer enn klare for å ta tilbake definisjonsmakten over våre egne liv, og tale «skeptikerne» og «kritikerne» midt imot.

 Jeg kjenner ikke lenger på den vonde smaken. Nå planlegger jeg å delta i paraden, jeg også, som stolt lesbisk transkvinne. Jeg har snudd.

 Går for deg

 Ja, vi er sårbare, men vi skal for pokker også leve! Etter terrorangrepet i fjor var mange av oss sinte og fortvilte fordi vi opplevde at vi ble tvunget til å holde oss i skjul når vi aller mest ønsket å gå ut i gatene og vise styrke og samhold og fortelle verden at vi ikke lar oss kue. I Pride-paraden får vi den muligheten tilbake i fullt monn, og den muligheten har jeg kommet frem til at jeg vil bruke.

 Den siste uken har vist meg at vi skeive er mange, at vi er sterke sammen, og at vi ikke står alene. Om noen skulle prøve seg på noe, så tar de oss ikke uten motstand.

 Og nei, ikke alle vil føle seg trygge nok til å gå i paraden i år, og det skal vi alle ha respekt og forståelse for. Vi må ha det.

 Men om du er en av dem som blir hjemme, så vit at jeg går for deg.