Teater

Et kjærestepar skylles i land

«Møt meg ved morgengry» er et kammerspill om to kvinner strandet på en øde øy. Det som utfolder seg mellom dem handler om tap og umuligheten av tap. – Stykket gjorde enormt inntrykk på meg, sier regissør Terje Strømdahl.

For regissør Terje Strømdahl har det vært viktig å la dialogen utfolde seg så uforstyrret som mulig mellom Robyn (Ingjerd Egeberg) og Helen (Ine Jansen). Her fra prøvene på Teater Innlandet.
For regissør Terje Strømdahl har det vært viktig å la dialogen utfolde seg så uforstyrret som mulig mellom Robyn (Ingjerd Egeberg) og Helen (Ine Jansen). Her fra prøvene på Teater Innlandet.
Publisert

Robyn har overlevd en forferdelig båtulykke. I dramaet «Møt meg ved morgengry» får hun det hun har bedt om; en dag til med sin elskede Helen.

– De befinner seg i et område i tida som få av oss har vært i, sier regissør Terje Strømdahl.

– Så begynner de å nøste, nesten som i en kriminalroman.

Graver i smerten

Møt meg ved morgengry

Dramaet er tidligere spilt i flere land, og hadde norsk premiere på Teater Innlandet i Hamar i februar. Siden spilles det på turné fram til 15.april. Det spilles på:

Moelv, Hov, Fagernes, Dokka, Raufoss, Otta, Lom, Lillehammer, Gjøvik, Nord-Odal, Elverum, Trysil, Koppang, Tynset, Åmot, Gran, Kongsvinger og Flisa. Forestillingen skal etterhvert også vises på Nationaltheatret i Oslo.

Stykket med originaltittelen «Meet Me at Dawn» er skrevet av Zinnie Harris, prisvinnende britisk dramatiker og regissør.

Forestillingen er produsert av Teater Innlandet i samarbeid med Nationaltheatret.

Regissør: Terje Strømdahl. Dramaturg og oversetter: Jørgen Strickert. Skuespillere: Ine Jansen og Ingjerd Egeberg.

Mer info: teaterinnlandet.no

Dramaet av britiske Zinnie Harris ble naturlig nok framført på engelsk da Strømdahl så det to ganger under Edinburgh Teaterfestival i 2017. Når Teater Innlandet nå setter opp stykket, er det oversatt til norsk av teaterets dramaturg Jørgen Strickert, Terje Strømdahl har regien, mens Ine Jansen og Ingjerd Egeberg spiller Robyn og Helen.

– I Edinburgh la jeg ikke merke til at hovedrollene var to kvinner. Så gikk det opp for meg at dette er to modne damer, som har levd sammen lenge. Likevel handler ikke stykket om det og det er så befriende. Jeg vet ikke engang om det tilfører forestillingen noe at de er lesbiske, sier Strømdahl. Han forsøker å formulere det allmennmenneskelige ved stykket:

– Det er helt uvesentlig. Derfor er det så vakkert. Forestillingen graver i smerten ved å miste noen, enten det er skilsmisse, død, ulykke, tap av en kjæreste, en hund … Det er nok det mest engasjerende stykket jeg har lest noen gang. Og alt teater handler jo om dette; å miste, hvem er jeg, hvor skal vi, om tap og forsoning, enten det er komedier eller tragedier.

Vi må rydde opp

Etter Edinburgh tok Strømdahl stykket med seg til Hamar og Teater Innlandet.

– Vi var et par uker unna premieren da vi måtte stanse fordi pandemien kom.

– Har stykket forandret seg på disse årene?

– Ja. Det har skjedd noe i mitt liv. I skuespillernes liv. Også eksistensielle tap for et par av oss. Vi forstår stykket bedre nå, vi forstår det dypere, bredere. Det er tiden som gjør det. Vi investerer mer av oss selv denne gang, sier Strømdahl. Ikke fordi vi var gjerrige sist. Men fordi mer av oss selv er blitt synlig.

– Er det riktig å si at dere fikk den samme nådetiden med stoffet som Robyn får med Helen? Den utstrakte tiden vi ellers aldri kan få?

– En ulykke skjer så brått. Man får ikke snakket sammen om ting man angrer på eller lurer på. Det er situasjoner i stykket som handler om å få anledning til å gjøre opp, til å be om tilgivelse. Den timen, det døgnet der er så nødvendig. Vi håper at publikum ser det. At de tenker «den tiden, den får vi ikke. Vi må rydde opp mens vi er her».

En komedie om savn

«Møt meg ved morgengry» har referanser til klassisk drama og andre forfattere. Dialogen mellom kvinnene på scenen er springende, til tider rar. Men summen gir en ordløs innsikt i sorgens vesen, mennesket og kjærlighetens kår.

– Vi hadde leseprøver med hele staben for tre år siden og vi har hatt leseprøver igjen nå. Folk hulker og ler om en annen. Men ingen er i stand til å si noe om stykket etterpå.

– Tangerer teksten også forholdet man har til seg selv?

– Vi er foranderlige, vi er ikke den samme for alltid. Det er vel det kjærligheten handler om? At vi skal ha frihet til å være foranderlige, uten å være redd for å miste.

– Er stykket pedagogisk i den forstand?

– Det er ikke pedagogisk om du mener insisterende. Men mange vil nok bli misunnelig på oppgjøret disse menneskene har. Det handler om tilgivelse. Å ta vare på sekundene. Når man har sett forestillingen, tror jeg man tar et ekstra godt tak i hånda til den man er glad i. Men altså, understreker regissøren, dette stykket er ikke et om død og fordervelse. Det er et stykke om tap, ja, men det er til tider veldig morsomt, nettopp fordi det behandler noe så alvorlig. Det oppstår noen hysteriske situasjoner. Det er nesten en komedie om savn. Det er merkverdig at det går an.

Nærmest genialt

Regissørens credo er at de ikke støyer til forestillingen med lyd, lys og kostymer.

– Vi vil ikke frata publikum muligheten til å lage sine egne bilder.

– Er det slik at de i salen oppdager hvordan alt henger sammen, parallelt med Helen og Robyn?

– Riktig. De vet ingenting, og publikum vet ikke hva de ikke vet. Noen ganger er publikum litt foran, andre ganger omvendt.

I «Møt meg ved morgengry» gir dramatikeren Zinnie Harris tilskuerne en sjanse til å «ligge foran seg selv». Til å spørre: Om jeg ikke er god mot deg nå, når skal jeg være det? Om det gode jeg vil forblir ugjort, når skal jeg gjøre det? At Harris har valgt et kvinnelig par til hovedrollene, fjerner forventingene til hvordan menn, respektive kvinner, takler det å bli alene. Fasit og fordommer blir forstyrret og publikum må åpne seg mot seg selv, reflektere over veven i egne forhold.

– Det nærmer seg det geniale. Det er det fineste stykket skuespillerne og jeg har vært borti.

– Fordi det handler om noe vi vanligvis ikke innser før det er for sent?

– Når du går i naturen, i skogen, hva er det som er vakkert? Som er fascinerende? Er det ett og ett tre? Fjellene? Nei, det er mellomrommene mellom dem. Slik er det med mennesker også.

Powered by Labrador CMS