Kaos og sleipe menn

Hver søndag skriver Thomas Skaalvik reisebrev fra sin ett år lange tur Europa rundt i bobil. I dag blir han sjekket opp av selveste NWPD og blir lurt av vakre Max ved Middelhavet. «Bello, bello!» ropes det overalt der Hector og jeg jogger i vei gjennom den ene landsbyen etter den andre for å trimme av oss noen overflødige pastamåltider som har havnet på feil plass. Jeg smiler bredt tilbake og tar i mot komplimentene. Om ikke annet kan jeg jo late som om de er ment til meg, men akk sånn er det nok ikke. Det er nok vår alles lille Hector som ser ut til å stikke av gårde med sjarmprisen dette året - med meg på slep... Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. I Firenze baner vi oss frem gjennom trange gater, parker og et virvar av trafikk og kaos. Hector må selvfølgelig gjøre fra seg på de morsomste stedene og pile innom enhver forretning som oser av pizza, ferdiggrillet kylling og andre godsaker den firbente vennen vår elsker. At han setter en støkk i både den ene og den andre gamle tanten og nonnen som ivrig pludrer i vei på mobiltelefonen, får stå sin prøve (undres forresten på om hun har fått seg en hotline direkte til Gud, for det er tydelig at hun har mye uoppgjort der hun fekter og gestikulerer i vei). Hector sjekkerr opp NYPD Nåvel, denne Hector ja, ikke bare har han nese for det ene og det andre, men han er bare et funn når det gjelder å sjekke opp kjekke menn som oser av testosteron og en dash godlukt av en eller annen sort (forresten så tror jeg det må være mer enn en dash, for her lukter du mannen lenge før du ser ham). Og lukter liker Hector, der han i fullt firsprang hopper opp på en bråkjekk kar som får seg en skikkelig hundevask og smask i ansiktet. Igjen det tilfeldige møte som kanskje ikke er så tilfeldig, for denne karen er både talefør, blid og har et aldri så lite glimt i øyet. Kurr, kurr, tenker jeg der jeg står og pønsker ut hvilke sjakktrekk som skal til for å fange byttet. For denne amerikaneren, en turist med italienske gener, er pokkeren meg litt av et funn. Mørk, med intense vakre øyne, kropp som en gud og sikkert med masse mafiablod i seg. Digg. Og det synes sikkert også vennen hans som dukker opp fra intet og vil ha et ord med i laget der han høgger øya i meg og tydeligvis ikke er like sjarmert. Men, «when in Rome, do as the romans»- og de kan være noen ordentlige luringer. Så jeg skrur på dobbeltsjarmen og later som om alt er i skjønneste orden, og det er det jo for så vidt. Men tydelig at gir du noen her lillefingeren, så tar dem hele handa. Og disse gutta er jaggu ikke snaue der de inviterer meg på både den ene og den andre moroa, og presenterer seg som Mathew og Mike fra New York Police Department. Resten av historien får du tenke deg selv, men la ikke fantasien ta overhånd. Intriger i Firenze Firenze ja. Renessansens vugge, men det visste du jo, så ingen grunn til å ta opp det fra de gørrkjedlige historietimene du hadde på ungdomsskolen. Men rart med det, ett eller annet sted i den ekstra lille hjernen må minnene om Machiavelli, Michelangelo og Leonardo og en bråte andre mer eller mindre tulllete genier ha festet seg. Og jeg stuper inn i deres verden og oppsøker David-statuetten av Michelangelo (og skulle så gjerne ha tryllet han ut av marmoren og frem i livet med litt heksepulver), baner meg inn i kirker og basilikaer, og ikke minst det lille krypinnet til den en gang så mektige Medici familien, for å slå fast at det nok blir litt for mye for meg å bo i og alt for mange rom å støvsuge med Hooveren. Men spennende er det, og ikke minst når jeg får kjøpt meg et lass av bøker som beskriver suksessene, intrigene og maktkampene som får Falcon Crest og Folk og Røvere i Kardemomme by til å blekne. Mye kan vel også tyde på at endel av disse gutta nok var litt skeive i øregangene. Men at det krydrer hele opplevelsen for en sart sjel som min. Det skal være sikkert og visst. Det kan høres spennende ut med alle disse historiske opplevelsene. Og tro meg, det er det når du først og har stått et par timer i kø med en gjeng av kvisebefengte ungdommer som er på klassetur og synes Led Zeppelin fremdeles er kult og læreren kip. Og selvfølgelig hærskarer med smattene japanere. Gjennom metalldetektorer, kroppsvisitering (bare hyggelig at noen gjør det!) og nok en runde med milelange køer der noen sneipete ungdommer nok en gang sniker seg frekt forbi deg, og du ser ditt snitt til å ta ut overflødig aggresjon og lekser opp om norsk køkultur og holder på. Så hvis du drømmer om noen avslappende kulturerike dager i Italia, så kom hit i høysesongen og kos deg skikkelig. Lover deg at du lengter tilbake til den trøtte pc-en din fortere enn svint jeg. Max ved Middelhavet Ja, for sånn er det også å reise. Det er så uendelig mye man skulle ha sett og gjort. Problemet er bare at du ikke er alene om det. Og det tar jeg konsekvensene av der jeg etter hvert roter frem satelittnavigatoren min som jeg nærmest tok kverken på i Leipzig. At den må fores med nye kartdata er for så vidt greit. Men når damen som sitter inni denne vidundermaskinene på toppen av det hele begynner å plapre og kalkulerere i vei på italiensk, ja, så kan man bli multi-karusell i huet av mindre. Men jeg har lovet henne på tro og ære at hun skal få lov å holde på. Og det gjør hun. Og hadde det ikke vært for min kjære satelittnavigator, tror jeg nok jeg hadde surret rundt i Firenze ennå. Men dama loser meg fint og elegant ut av labyrintene og ut mot middelhavet. En liten stopp innom Lucca, ikke av noen annen grunn enn at jeg engang ble sjekket opp av en råtass av en italiener på tuben fra Heathrow og inn til sentrum, og som ga meg en bok om stedet. (forøvrig var det solslyng på banen og noen og 40 grader inni vogna -ehh, kan fort bli litt hett da)...Det ene leder til det andre og Lucca skal vise seg å være en oase av stillhet, sjarme og på mange måter Firenzes rake motsetning. Men det er hav, solnedgang, stillhet og ro jeg oppsøker nå. Inntrykk må fordøyes og modnes. Og sjelen hvile litt. Jeg velger meg ut et tilfeldig sted på kartet som muligens kan oppfylle kriteriene, Cecina. Ikke noe spektakulært sted. Helt normalt italiensk og ganske så kjemisk renset for turister. Unntatt meg da som ruller inn på campingplassen fem minutter før solnedgang, drar med meg Hector i en fei for å oppleve en romantisk solnedgang, der hav, himmel og strand drukner i et vanvittig rødskjær. Hector får i sånne stunder bare ha meg unnskyldt. Kommer ikke unna at det blir en del tvangskosing da. Sånn er det bare. Hvor var vi? Jo, Hector, meg, Middelhavet og alene på uendelig strand. Nesten da. For ut av buskene dukker det, belive it or not, opp meg en bråstaut kar i slutten av tyveårene.. Denne gutten, Max, som han presenterer seg som, hadde alt. Sjarm, utseende og en viss faenskap som kan senke enhver idiot i senk. Og det gjør han der han leker i vei med blikk og latter. At han var strandløve om sommeren og fisker på vinteren og levde etter begreper som «lev nå, gi faen i morgendagen», bare yppet enda mer oppunder hans forføreriske image. Endelig tenker jeg. En vaskekte italienersom som spiller med på notene. Drømmen oppfylt, en halv meter unna.. Men så begynner han, idet sola akkurat senker seg, hælen døtte meg å snakke om kjerring som venter på ham hjemme, snørrunger og andre fæle saker. Ikke nok med det - lurer på om jeg kan avse noen euro så han kan være med gutta og ta seg en på kneipen senere på kvelden. Frekke faen, tenker jeg og gir ham et par euro, og som ved et trylleslag er han borte. Akkurat som Askepott, da klokka slo midnatt. Borte vekk! Klart gutten skjønte lunta og lurte meg trill rundt. Kalkulert den, det skal han ha. Men du verden så deilig det kan være å bli lurt noen ganger også da. Jeg vil ha mer Middelhav, solnedganger og palmesus. Opplevelsen i Cecina ga mersmak, og jeg kjører lenger enn langt og kommer meg til en idyllisk fiskerlandsby med det vakre navnet Santa Marinella, noen mil nord for Roma. Trenger å lade opp batteriene før jeg gir meg den evige stad i vold. Og riktignok, idyll finner jeg. Massevis av den, og ikke nok med det; stedet er tilrettelagt for bobilturister og opphold er gratis. Perfekt. Jeg lager en himmelsk middag, åpner en bedre italiensk vin og venter på den magiske solnedgangen. Denne gangen godt inni bobilen i tifelle fristelser på stranda. Og solnedgangen kommer, og det gjør også et annet caravanfølge med unger, tanter og onkler som snart setter de små helter på noen øredøvende småscootere uten lydpotte og som spoler hit og dit. Hyler og skriker, spinner rundt og ruser motoren, frem og tilbake til evig pinsel. Og selvfølgelig rett foran bobilen min. Jeg ut av bobiilen og prøver å sette en alvorlig støkk i ungene, som selvfølgelig tuter av gårde til den eldre garde som snart møter mannsterke opp og truer meg med både det ene og det andre. «It´s a free place, and you fuck, fuck ..», i en kakofoni av et spetakkel. Best å bare lukke døra i natten da, til en sol som forlengst har tatt kvelden, og på en eller annen måte prøve overleve idyllen og ikke minst disse jævelungene som nettopp har funnet på leken «Bank på bobilen - og se om trollet kommer ut leken.» Men pytt, alt går over. Trodde nå jeg. For ikke før har de fått lagt disse snørrungene, så begynner et nytt sirkus. Et eller annet hippiepar i en sarv av en campingvogn med tretten kjøtere eller noe sånt, som skal spille noen hymner med falsk sekkepipe til månens ære. Katzenjammer i time på time, som skjærer seg gjennom nervesystemet. Nytter ikke å legge seg under dyna, dytte i seg sov-i-ro og Hector oppå huet mitt i senga da, nei. Lydene finner metodisk frem til akkurat det punktet som kan få noen og enhver til å miste befatningen. Nærmest som å tygge på aluminiumspapir mens du hører krittlyder fra tavla. Ute på tur? Jo da. Men ikke alltid like mye tur. Bella Italia!