Lyst i sjelen

Allerede da han var tolv år gammel, gruet Aasmund Robert Vik seg til ekteskapet. Datidas ufravikelige krav om at man måtte gifte seg, passet ikke inn med det Vik kjente på, hva nå enn det var.

– Ja, det var ikke noe navn på det på den tida. På det å være homofil. Som barn og tidlig tenåring gruet jeg meg til å måtte finne meg ei kone. For sånn var det bare når du vokste opp på bygda. Det var fullstendig umulig å snakke om, og det fantes ikke noe språk eller noen form for anerkjennelse av det jeg gikk rundt og kjente på, sier Aasmund Robert Vik, som på samme tid oppdaget en annen kjærlighet. En kjærlighet som skulle vise seg å være omtrent like livsforandrende.

– Jeg var bærehjelp da Riksteateret spilte på skolen vår da jeg gikk på videregående i Bø i Telemark. Det litterære budskapet, helheten og scenelysets fascinasjon bergtok meg. Det var da jeg oppdaget min retning, teaterretningen, sier Vik, som etter den ordinære skolegangen reiste til Romerike folkehøgskole for å studere musikk og teater. Derfra var veien kort til Oslo og til den mystiske ”Foreningen for bygd og by” som Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) het utad. Da Vik gikk på videregående, var han blitt kjent med at det fantes en forening for slike som ham. Samtidig med at han fylte 21 år meldte han seg inn DNF-48 og fikk medlemsnummer 147. En tur over Nordsjøen til den britiske pennevennen Pauline gjorde det bare enda tydeligere for ham at han ikke kunne leve sammen en kvinne.

– Jeg var langt mer opptatt av vennene hennes enn av henne selv, så det var et fåfengt forsøk, sier Vik og ler den karakteristiske, rause latteren sin. En latter som inviterer seg inn uten å banke på.