Meninger
Medmenneskelighet er ikke ettergivenhet
Medmenneskelighet er ikke ettergivenhet. Det er selve grunnlaget for kampen vår, skriver Anette Sofie Flynn i sitt tilsvar til innlegget «Slutt å blidgjør bøllene: Vi forteller dem at bølling virker».
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Cath Andreas King skriver i Blikk at vi må slutte å be om medmenneskelighet fra dem som angriper transpersoner: «Slutt å blidgjør bøllene: Vi forteller dem at bølling virker». Hun har rett i at slike bønner bare bekrefter at bøllingen virker.
Men medmenneskelighet er noe annet enn en bønn eller en taktikk. Den er selve grunnlaget som gjør konfrontasjon, argumentasjon og evidens relevant.
Vi er subjekter, ikke objekter.
Når noen unnlater å anerkjenne meg som kvinnen jeg er, handler det ikke først og fremst om at de sårer følelsene mine. Det handler om å bli behandlet som et menneske, og ikke et objekt.
Å være menneske er først og fremst en opplevelse av å være til. Vi trenger en kropp, et nervesystem og et hjerte som pumper blod. Uten dem stopper bevisstheten. Kroppen kan beskrives utenfra, mens det å leve er erfaringen av å være til – av å være noen, ikke bare noe.
Det er som subjekter vi lærer hverandre å kjenne, elsker og stifter familie. Hvis vi bare var objekter, ville alt dette miste sitt innhold.
Når noen identifiserer mennesker ut fra kroppslige egenskaper i stedet for deres egen erfaring av hvem de er, reduseres mennesket fra subjekt til objekt. Det er selve kjernen i dehumanisering.
Rettigheter og plikter, avtaler og ansvar: Alt bygger på at vi anerkjenner hverandre som mennesker som kan forstå, velge og handle. Også når vi er i dyp uenighet eller konflikt.
Når mennesker reduseres til objekter, blir de fornektet som deltakere i fellesskapet. De slutter ikke å ha ansvar, men gjensidigheten moralen bygger på, oppløses.
Denne anerkjennelsen er ikke en belønning for god oppførsel, og ikke noe vi skal gjøre oss fortjent til. Den er utgangspunktet for alt menneskelig fellesskap.
Det gjelder oss: Som King skriver, skal vi ikke bevise at vi har rett til å eksistere.
Nettopp derfor kan medmenneskelighet aldri være ettergivenhet. Å møte et menneske med respekt betyr ikke å godta det vedkommende sier eller gjør. Det kan bety å konfrontere personen med konsekvensene av egne handlinger.
Et objekt kan ikke holdes ansvarlig.
Det er også en form for medmenneskelighet å holde hverandre ansvarlige. Det er nettopp det King ber oss om å gjøre.
Også faktaene hun etterlyser, hviler på dette. Man kan legge fram korrekte biologiske opplysninger og likevel trekke fullstendig feilaktige konklusjoner om hvem et menneske er. Det er menneskeverdet som gir sakligheten betydning, ikke omvendt.
Det er også grunnen til at jeg, i motsetning til King, ikke vil kutte forklaringene. Ingen skylder andre sin tid eller sin sårbarhet. Men når jeg diskuterer med en kjønnsfornekter på Facebook, er det sjelden vedkommende jeg skriver for.
Andre leser med. Noen har aldri tenkt over forskjellen mellom identitet og kropp. Noen har selv blitt fratatt retten til å definere hvem de er. For dem er forklaringen ikke selvutslettende pedagogikk. Den gjør løgnene gjenkjennelige som løgner.
Det er ikke å blidgjøre bøllene. Det er å utfordre forestillingene som gjør bøllingen mulig.
Derfor vil jeg fortsette å argumentere, forklare, utfordre og konfrontere. Ikke for å blidgjøre dem som angriper oss, men fordi målet er større enn å stoppe dem i dag. Det er å bevare menneskeverdet som en bærende samfunnsverdi, ikke bare konklusjonen av et argument.
Medmenneskelighet er ikke ettergivenhet. Det er selve grunnlaget for kampen vår.
