Meninger
Slutt å blidgjør bøllene: Vi forteller dem at bølling virker
– Møt desinformasjonen med knallharde, fagfellevurderte fakta i all offentlighet. Det er ekte grensesetting, skriver Cath Andreas King.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Vi må møtes ved kartet i den skeive motstandsrørsla. Vi må snakke om hvordan vi møter motbør, og være klar over hvem vi snakker med.
De siste årene har det vært en jevn økning av dehumanisering av transpersoner i offentlige medier. Rørsla svarer med åpne brev, bønner om empati og gjentatte forsøk på å bevise at vi bare er helt ekte mennesker. Og ikke minst: Informasjon, opplysning, tålmodighet og forståelse.
Dette er noe av det mest skadelige vi kan drive med for saka. Hør meg ut.
Håpet er jo det siste som dør, og vi tenker at vi snakker med et medmenneske. Hvis vi bare appellerer til det menneskelige i dem, lærer dem om kjønnsmangfold og forklarer oss godt nok, så vil motparten slutte å trakassere transfolk.
Vi tenker at om vi bare viser dem hvordan denne systematiske dehumaniseringen gir oss lavere livskvalitet, så vil de forstå og akseptere oss.
For ingen kan vel være så kjipe?
Jo, de kan det.
Profilerte personer og politikere som stiller ut transfobien sin i media mangler ikke kunnskap, de gjør det med vilje. De svarer med å gjemme seg bak niendeklasse biologi og mer eller mindre akademiske floskler, samtidig som de serverer en ny øse med transfobisk velling.
Hele formålet med retorikken deres er ikke å søke dialog, men å splitte, undertrykke og opprettholde maktstrukturer som gjør livet surt for transpersoner.
Å svare med bønner om medmenneskelighet, er å gå rett i en klassisk fawning-respons. Vi prøver ubevisst å blidgjøre den som truer oss, men resultatet blir bare at vi sender dem en kvittering på at planen deres virker helt utmerket. Den makta må vi ikke gi dem enda så mye de hygger seg med den.
«Men hvordan skal vi si ifra hvis vi ikke kan fortelle dem hva de gjør feil?»
Her må vi sortere slik jeg ser det.
For det første: det er en verdens forskjell på å trygle om aksept versus å eksempelvis møte opp på deres egen banehalvdel for å slå hardt ned på feilinformasjon.
Når vi går inn i et kommentarfelt der det spres hat, så bør vi ikke si: «vær så snill og aksepter oss». Vi bør arrestere dem på reinspikka løgner og desinformasjon, ikke gi dem sårbarheten vår.
Møt desinformasjonen med knallharde, fagfellevurderte fakta i all offentlighet. Det er ekte grensesetting å nekte dem å eie narrativet.
For det andre: Vi må rydde opp i egne kanaler. Våre profiler er ikke en danseplass for hatsk vrøvl. Slett det du ikke gidder debattere, eller vær konsekvent på å ikke la hat og feilinformasjon stå uimotsagt.
For det tredje: Hva er motstandsrørsla sin hovedgeskjeft? Aktivisme! Og det krever en samlet front og en plan.
Aktivisme på barrikadene koster. Å stå i frontlinja krever utholdenhet. Det er ikke for alle og det er faktisk helt greit: å velge å kun fronte normallivet sitt er aktivisme i seg selv.
Men den endeløse overpedagogiseringen av vår egen eksistens må vi kutte helt ut i det offentlige rom. Gjennom å redusere kampen vår til et evig kurs i folkeskikk for folk som aktivt nekter å lære det, pulveriserer vi slagkraften vår.
Det er høysesong for taktskifte på den globale scenen. La oss derfor kaste den selvutslettende pedagogiske tilnærmingen rett i søpla.
Svaret på kalkulert dehumanisering er ikke tårer og bønn om nåde for retten til å leve gode liv.
Svaret er en iskald konfrontasjon av løgner, tydelig grensesetting og gleden av å leve livet fullt ut. Vi er ikke her for å bevise at vi har rett til å eksistere, vi er her for å ta vår selvfølgelige plass.
