Nicole Eisenman maler ofte seg selv sammen med kjæresten

Anmelderne i de største avisene har oppfordret folk til å valfarte til museet ytterst på Aker Brygge, en anbefalte sågar at billetter til utstillingen «Giant Without a Body» burde vært utdelt på blå resept. Så hva er det ved kunsten til Nicole Eisenman (56) som vekker slik begeistring?

Bildene hennes er fargerike, mangetydige og har ofte en underliggende humor. Som en av de toneangivende nålevende amerikanske kunstnerne, henter Eisenman ofte motiver fra sitt eget liv. Hun maler seg selv i intime situasjoner med kjæresten, hun maler sine venner i kunstnerkolonien The Pines på Fire Island utenfor New York, eller hun maler fremmede på en måte som formidler intimt kjennskap til deres vilkår og innerste vesen.

Sfæren mellom det private og det offentlige interesserer Eisenman, og i bildene framstiller hun ofte hvordan vi presenterer oss for verden, hva vi føler og hvordan vi avslører oss, alt i ett og samme øyeblikk.

Når Eisenman tilbringer somrene sine på Fire Island, er det med en bevissthet om at ikke bare kunstnervennene holder henne med selskap. Livene til og arven etter alle de marginaliserte som gjennom tidene har søkt tilflukt og hverandre der, særlig under aidsepidemien, er en konstant påminnelse om at utenforskap koster, men også at ytterkantene kan berike. Hennes egen kunst er et vitalt eksempel på at utenforblikket kan formidle kompliserte sammenhenger.

Lenge var Nicole Eisenman motvillig til å bli omtalt som en «lesbisk maler», det opplevdes som å være plassert i en smal og hindrende bås. Når hun de senere årene har begynt å omfavne denne merkelappen, er det fordi det føles som en radikal handling i en tid der «… you have straight married people being like ‘we are queer’», som hun sier til det amerikanske kunstmagasinet Art Review.

Å plassere Eisenman i kunsthistorien har de fleste kunstvitere gitt det opp. I verkene hennes finnes referanser til og innflytelse fra mange epoker og retninger, gjerne samtidig og i lag på lag. Disse sammenførte teknikkene bygger opp en egen verden og et helt særegent uttrykk som gjør at man kjenner igjen Eisenmans signatur, enten hun uttrykker seg i malerier, eller som i de siste år, også i skulptur og tegninger på papirmasse. I Art Review omtales Eisenmans kunst som «It resists categorisation yet, like porn, you know it when you see it».

Utstillingen er sjefskurator Solveig Øvstebøs første som ny direktør for Astrup Fearnly-museet i Oslo.