Meninger
– Jesus var rausere enn mange kristne
Ateisten Paul Omar Lervåg skriver om hvorfor han tror Jesus hadde vært skuffet over sine anti-skeive og egoistiske følgere.
Det er litt rart. Jeg får fremdeles en god følelse når jeg tenker på Jesus, men jeg blir klam når jeg møter på en del av tilhengerskaren hans. Spesielt de konservative og pengeglade kristne som klager over Pride.
Å få en god følelse av Jesus høres kanskje merkelig ut, siden jeg er ateist. Men jeg tipper det har sammenheng med min oppvekst i Smiths Venner.
En menighet som faller inn i kategorien jeg kritiserer i dette innlegget.
Jesus som forbilde
Det som har formet mitt syn på Jesus er julebudskapet og de delene av Jesus sin ideologi jeg er enig i, og, ikke minst, møtet med kristne som ikke har vært noe annet enn varme og empatiske mennesker. Som Jesus selv.
Jesus, til tross for sine mangler i skriften, virker jo som en real og god figur. Dette i sterk kontrast til store deler av fanskaren hans.
Uansett hvilke deler av Jesus som er ekte eller basert på fri diktning, virker han mye større enn det enkelte kristne fremstiller ham som.
For meg er Jesus en romslig, empatisk og helhjertet figur som er opptatt av sosial rettferdighet. Han viste empati for dem som falt utenfor samfunnet. Han helbredet de syke og delte mat med de sultne, og mislikte sterkt at templer ble brukt som et marked.
Den store kontrasten
Dette står i sterk motsetning til slike som Visjon Norge eller folka på Oslo Symposium, eller de bekymra «lærerne» og foreldrene, som bare tilfeldigvis også er menighetsledere, som klager over Pride.
For å ikke nevne alle de kristne som kommer med såkalte hjertesukk over at Den norske kirke feirer Pride eller ber for befolkningen i Gaza. Der syns jeg Halvor Moxnes sitt svar var betimelig og godt.
Halvor er en modell til etterlevelse når det kommer til å være en god kristen, syns jeg.
Egoisme forkledd som tro
Mitt inntrykk er at for konservative og pengeglade kristne handler ikke troen på Jesus om hvordan de kan bli bedre mennesker og behandle sin neste godt, men om å berike seg selv monetært, sikre etterlivet og holde andre utenfor for å oppnå sine egne egoistiske mål.
Hvis jeg var Jesus eller Gud, vet jeg ikke om jeg ville vært særlig begeistret hvis mine følgere gikk så halvhjertet inn i troen sin og kun gjorde det for sin egen del.
Hvis du tror kun for premiering eller egen berikelse, hvor genuint kan du egentlig kalle det?
Det er litt som Kant påpekte: En moralsk handling har egentlig ikke noen moralsk verdi hvis du gjør det kun for din egen del, og ikke for det gode det gjør i seg selv. Da blir disse moralske handlingene bare et middel til et mål, og ikke et mål i seg selv.
Og når folk anses som et middel, kan du finne på å trampe på andre mennesker.
En indre motivasjon
Jeg gjør ikke det som er moralsk riktig fordi jeg tjener på det, jeg gjør det fordi jeg føler genuint i mitt eget hjerte at dette vil være godt for andre.
Å behandle moralske handlinger som en utveksling av materiell verdi kunne aldri falle meg inn, og det er også årsaken til at jeg er den jeg er. Jeg vil andre vel, og det handler aldri om å vinne noe på det.
Derfor engasjerer jeg meg for transpersoner og palestinere. Et genuint ønske om at andre skal ha det bra.
Jeg har ikke noen tro som dytter meg mot å ta parti med noen som begår urett bare fordi «religionen min» eller «ideologien min» sier at jeg skal gjøre det.
På de svakestes side
Det er også årsaken til at jeg aldri kunne tatt parti med staten Israel, nettopp fordi min naturlige empati gjør at jeg tar parti med den svakeste og mest utsatte part.
Å se de utmagrede barna får meg til å gråte.
Tenk at noen som er så små og sårbare, skal måtte lide så mye for noens egoistiske og imperialistiske drømmer.
Måten jeg ser transpersoner bli utsatt for hets og innskrenking av rettigheter gjør det samme med meg.
Jeg engasjerer meg ikke for transpersoner fordi jeg tror det kan gi meg fordeler innad i det skeive miljøet eller andre steder. Jeg gjør det heller ikke fordi en bestemt ideologi styrer tankesettet mitt mot en gitt konklusjon.
Det handler om at jeg er direkte bekymret for transpersoners ve og vel.
Samme med Palestina. Samme med klima. Samme med dyrevelferd. Samme med alt jeg engasjerer meg i.
En indre drivkraft
Den sterke trangen til å være et godt medmenneske, uansett om jeg skulle måtte kjempe mot hele verden for å være det, er hva som motiverer meg.
Det selv om jeg skulle bli dømt til helvete på dommens dag for å gjøre det, om det skulle være en reell greie.
Trusler om helvete eller negative motreaksjoner kan ikke stoppe meg, nettopp fordi motivasjonen kommer innenfra og er genuin.
Men sånn er det ikke for enkelte kristne jeg har møtt på. Spesielt de som kaller seg konservative kristne.
Derimot har jeg sett mer som likner hos de liberale kristne i Åpen folkekirke.
Hva ville Jesus sagt?
Jesus, ut fra det som står i Bibelen, ville ikke vært særlig begeistret for Trump eller andre pengegriske sjarlataner. Jesus fremhevet dem som ville andre godt, og det er rett og slett ikke en god del av dem som kaller seg kristne i dag.
Det er egentlig ganske trist. For jeg tror verden hadde vært et bedre sted hvis vi genuint ønsket å gjøre godt for våre medmennesker, og ikke bare handlet etter våre egne egoistiske interesser.
Jeg tror at mye av verdens urett hadde blitt løst for lengst hvis flere tenkte slik. Klimakrisa hadde vært løst for lengst, og folkemordet mot palestinerne hadde blitt stoppet av det internasjonale samfunnet allerede i 2023.
Men slik er det dessverre ikke. Vi har altfor mange egoister og ideologiske budne treller.
