Meninger
Tryggheten vokser ikke i taushet
Ved hvert valg blir jeg minnet om at noen helst vil at sånne som meg skal være usynlige. Der jeg kommer fra, gir det mening å bli usynlig hvis man bryter med normene for kjønn og seksualitet.
Innlegget ble først publisert hos Fædrelandsvennen. Eventuelle meninger i teksten står for skribentenes regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Også i år går diskusjonen i Kristiansand kommune om bruk av regnbueflagg blant ansatte og folkevalgte – nå som det er Skeive Sørlandsdager og snart stortingsvalg.
Etter terroren mot Oslo Pride i juni 2022 skrev jeg på Facebook:
«Jeg er vokst opp i en religiøs familie og et religiøst miljø. De siste dagene har jeg lengtet etter støtte og omsorg fra dette miljøet. Ordene til representanten fra Muslimsk Råd Agder på torget i går rørte meg dypt. Tusen takk for at dere kom og for støtten dere gir».
Følelsen av å høre til formes tidlig i livet, særlig i møte med våre nærmeste. Den gir varige positive effekter på både fysisk og psykisk helse. Men trygghet kan ikke vokse der man er redd for å være seg selv – der det å være ekte og sårbar oppleves som farlig. Å ikke bli akseptert for den man er, er skadelig – både for kropp og sinn.
For altfor mange oppleves det som umulig å være både religiøs og skeiv. Diskusjonene i frimenigheter viser at prisen for fellesskap ofte er å fornekte seg selv, eller å miste fellesskapet i dette livet og i evigheten. Man lærer at ingen kommer når det skytes på sånne som deg. Ingen trøster. Ingen passer på.
At mine venner fra Muslimsk Råd Agder faktisk stilte opp på torget betydde derfor så uendelig mye for meg.
Her er noen utdrag fra talen den dagen i juli 2022:
«Alle vi representanter fra moskeer i Muslimsk Råd Agder tar sterk avstand fra dette hatet og denne volden, og vi står sammen med resten av befolkningen i sorgen.»
«Den som tror på Allah og den siste dag, skal ikke skade sin nabo […] og den som tror på Allah og den siste dag, skal si det som er godt eller tie» (Sahih al-Bukhari 6136).
Din nabo eller neste kan være en muslim eller en person av en annen tro eller livsanskuelse, en heterofil eller en homofil, en svart eller hvit. Vårt oppdrag er å beskytte og verne om våre neste, ikke å skade dem».
Selv lengter jeg fortsatt etter støtte fra dem som en gang var mine egne.
Jeg tenker: Vi kommer kanskje fra det samme stedet, jeg og de som blir utrygge av regnbueflagget – de som føler seg utestengt når andre går med regnbue. De som ikke opplever regnbuen som et symbol på inkludering og fellesskap.
– Du trenger ikke bruke regnbueflagg, mene det samme som meg eller utøve arbeidet på samme måte. Men svaret er ikke mer stillhet – for stillhet gjør ikke det utrygge trygt. Den skaper avstand, usynliggjør og gjør det farlig å være seg selv.
Vi må våge de vanskelige samtalene – ikke for å bli enige, men for å praktisere solidaritet.
Vi trenger ikke dele samme tro, språk eller uttrykk, men vi må beskytte det menneskelige i hverandre. Skape rom for respekt, verdighet og medfølelse. Gi hverandre frihet til å leve gode liv med dem vi elsker.
Stillhet er ikke nøytral, vi må snakke sammen, tryggheten vokser ikke i taushet.
