Intervju

– Helvetesangst var en av de kanskje verste symptomene jeg fikk fra å ha vært med i en liten frimenighet på et hjørne i Kristiansand, forteller Bo Henki.
– Helvetesangst var en av de kanskje verste symptomene jeg fikk fra å ha vært med i en liten frimenighet på et hjørne i Kristiansand, forteller Bo Henki.

’’ Min styggen på ryggen heter skam

Han ba daglig til Gud om å bli helbredet. I stedet fikk han helvetesangst. – Jeg har ikke det lenger, men jeg møter andre som har det, forteller Bo Henki Steinsland-Tønnessen.

Publisert Sist oppdatert

NÅ HAR HAN det bedre enn på lenge. Bo Henki Steinsland-Tønnessen har båret på mange hemmeligheter som han endelig tør å slippe ut. 

– Nå bryr jeg meg lite om hva andre tenker og tror, sier han og smiler mens han klemmer rundt cappuccino-koppen på S.kagestad Café i Mandal.

Her bor han sammen med kona Unn Irene og deres fire barn. Nå er han også i gang med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet, og tør endelig å være seg selv.

– Min styggen på ryggen heter skam. Og den har fulgt meg i deler av barndommen, i ungdomstiden og i hele voksenlivet. Fortsatt er det belastende å lese om hat og konspirasjonsteorier i kommentarfeltene, for eksempel rundt Pride. Det gjør mitt liv til en debatt, til en politisk sak. Det er til tider tøft, sier 44-åringen som likevel synes det verste med å være trans er at andre ikke forstår, eller ikke ønsker å forstå.

Bo Henki Steinsland- Tønnessen (44)

Sivil status: Gift med Unn Irene, fire barn

Bor: Mandal

Gjør: Utdannet barne- hagelærer

Aktuell: Lokallagsleder i Skeivt kristent nettverk Kristiansand

– Det virker også som om noen tror de har rett og krav på å kunne spørre om absolutt alt - med null filter. Det kan være alt fra «hvordan har du sex?», «skal du ta ‘den’ operasjonen?», «er du sikker på at du bare ikke har prøvd rett mann?», og til «tenk om du angrer!». Det er veldig ubehagelig. Jeg har forståelse for at folk lurer, men mye kan googles og noen ting er det ikke greit å spørre om i det hele tatt. Men kommer vitebegjæret fra et godt sted og intensjonen er å lære, er det ikke frekt å spørre.

Ventet på tissemann

Bo Henki vokste opp i Kristiansand og lekte med gutter helt siden han var liten, og følte seg som en av dem.

– Jeg tenkte at jeg skulle få «tissemann» som de andre gutta når jeg ble større. Det var ikke noe jeg bevisst reflekterte over. Jeg var gutt, ferdig med det. Da vi ble eldre vokste kompisene mine fra meg, samtidig som jeg innså at jeg må en måte ikke hadde plass i deres verden lenger.

«Tissemannen» kom naturlig nok ikke, og da Bo fikk bryster og mensen slik jentene i klassen fikk, ble det enda tydeligere at han var «født i feil kropp». Et uttrykk han synes er greit å bruke hvis det kan gjøre det enklere for andre å forstå hva han følte. Selv kaller han seg for transperson og transmann. 

Han forteller at han isolerte seg på rommet sitt og ble mer og mer alene. Der puttet han tennissokker i buksa, gikk med caps og kledde seg maskulint. Da var han Bosse, eller faren i tv-serien «Huset på Prærien» som gikk på NRK da han vokste opp .

– Foreldrene mine så jo at jeg ikke hadde det bra. De tok det opp med skolen, men opplevde at det ikke helt var et system som kunne fange meg opp og ta tak i hvordan jeg hadde det. Jeg gikk helt alene med tankene og følelsene mine og hadde ingen å dele dem med, og jeg ble bare mer og mer isolert og deprimert.

Angsten for helvete

Kristiansand sentrum har i dag rundt 60 menigheter og kommunen har høyest antall menigheter i forhold til innbyggertall sammenlignet med alle andre storbyer i Norge. Selv om Bo Henki ikke vokste opp i et spesielt kristent hjem, var begge besteforeldrene hans religiøse.

– Unn Irene er utrolig vakker, varm, raus og trygg og har så snille øyne. Jeg er veldig klar over hvor heldig jeg har vært, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har henne. Her er Bo Henki sammen med kona og deres gamle hund Hermine som døde i 2021.
– Unn Irene er utrolig vakker, varm, raus og trygg og har så snille øyne. Jeg er veldig klar over hvor heldig jeg har vært, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har henne. Her er Bo Henki sammen med kona og deres gamle hund Hermine som døde i 2021.

– De var på en måte matriarken og patriarken i familien, og mye ble styrt av deres rammer. Til konfirmasjonen min hadde jeg boyband-bollesveis og gikk i et trangt beige skjørt med pudderrosa bluse som mamma hadde plukket ut, selv om det føltes helt fryktelig feil. Jeg husker også at jeg fikk meg hockeysveis i ungdomstida, og det så heller ikke spesielt bra ut. Merkelig nok sa mamma og pappa ingenting. Jeg må få spurt dem om hvorfor, sier Bo og ler litt av minnet.

Som ung gikk han stadig til forbønn i en frimenighet med en litt brokete forsamling, Han håpet at Gud skulle helbrede han.

– Jeg sa aldri hva som egentlig var galt. Jeg fortalte at jeg hadde vondt i ryggen, eller foten eller andre steder, og resultatet jeg hadde ventet på uteble.

Helveteangsten bare vokste i stedet, og det har krevd år med sjelesorg for å få endret gudsbildet. I dag har ikke Bo Henki den angsten lenger, men som lokallagsleder i Skeivt kristent nettverk Kristiansand møter han andre som lever med helvetesangst.

– For min del ble møtet med nettverket et vendepunkt. Angsten for helvete forsvant gradvis. Jeg fant på mange måter min gjeng som forstår bagasjen jeg har med meg som skeiv og troende. Jeg tror hundre prosent på at det fint går an å være både skeiv og kristen.

Møtte kona på jobb

Før Bo Henki begynte å leve som mann, giftet han seg først med en mann. Sammen fikk de to barn, men ekteskapet tok etter hvert slutt. Etter å ha utdannet seg til barnehagelærer, møtte han Unn Irene på jobben.

– Jeg visste da at jeg forelsket meg i kvinner. Jeg ble ganske stresset mens hun var i nærheten, og forklarte komplimentene hun ga meg med at hun mente at jeg var flink i jobben, eller at jeg var ny. Det var hun som først fortalte om sine følelser for meg.

Paret har nå holdt sammen i tolv år og vært gift i åtte av dem. Begge har to barn hver fra før, og som er jevngamle.

– Unn Irene og jeg levde først sammen som to kvinner, men jeg gikk fortsatt rundt og følte at ting skurret. Da jeg så noe om transpersoner på YouTube, forsto jeg at det gjaldt meg også. Den første jeg tok det opp med var broren min som bekreftet meg og støttet meg, og så fortalte jeg det til Unn Irene.

Bo Henki hadde først kikket på herreklær på nettet i skjul og da han fortalte kona at han hadde bestilt noen, sa hun at «det er ikke noe problem».

– En dag fortalte jeg henne at «jeg tror nok kanskje jeg er bittelite grann trans». Unn Irene reagerte da med å avfeie det, og jeg tenkte at «nei, hun har nok rett».

Men nå var tanken sådd, og etter at paret hadde snakket mer om det, bestilte Unn Irene time hos en parterapeut. Der fikk de satt ord på følelsene sine, og for Unn Irene bunnet mange av dem i frykten for det ukjente og i usikkerhet.

– Etterpå pustet vi begge lettet ut, og hun kjøpte en herreskjorte til meg. Heldigvis har barna også taklet det veldig bra. Det hender sønnen min dulter borti meg og sier «Ja vel, hvordan går det med den karen», sier Bo Henki og ler.

Maskulin hos Riksen

Så langt har Bo Henki hatt to møter med Rikshospitalet.

– Mine opplevelser er veldig positive så langt. Jeg har blitt møtt med respekt og anerkjennelse. Samtidig vet jeg om folk som har blitt avvist, eller har hatt ubehagelige opplevelser der. Det er så utrolig trist og veldig provoserende. Problemet er at NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens. Red.anm.) har monopol på kjønnsbekreftende behandling. Køene er lange, og ventetiden er et mareritt. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke har et desentralisert behandlingstilbud. Riksen kan ikke være de eneste som skal behandle mennesker med kjønnsinkongruens, sier Bo Henki som minner om at også ikke-binære står uten offentlig helsetilbud, selv om nasjonale retningslinjer slår fast at de skal ha tilgang til likeverdig helsehjelp. 

– Erfaringsmessig tenker jeg at man i møte med Riksen skal framstå som mest mulig binær- som i mitt tilfelle; tydelig maskulin. Men mennesket er så mye mer nyansert enn som så. Og viser man seg ikke som tydelig det ene eller det andre kjønnet, har jeg skjønt at man kan miste retten til hjelp. Det er jo ganske dramatisk.

Levekårsundersøkelser viser at skeive i Agder i større grad enn andre steder har prøvd å ta sitt eget liv og sliter med psykisk uhelse. Det gjelder også transpersoner, og mange opplever kompetansen i helsevesenet som dårlig.

Bo Henki bryr seg lite hvis andre bruker feil pronomen om han ved et uhell. – Bare ikke gjør et stort nummer ut av det. Rett opp fort - and move on. Jeg synes det er verre hvis noen sier «hun» med vilje og ikke vil anerkjenne at jeg er mann.
Bo Henki bryr seg lite hvis andre bruker feil pronomen om han ved et uhell. – Bare ikke gjør et stort nummer ut av det. Rett opp fort - and move on. Jeg synes det er verre hvis noen sier «hun» med vilje og ikke vil anerkjenne at jeg er mann.

– Det er klart, hvis man møter lukkede dører i det offentlige hvor man skal få hjelp, vil denne statistikken holde seg beksvart. Det er jo også fryktelig at mange transpersoner er avhengig av andres velvilje og kronerulling, nettopp fordi det offentlige helsevesenet svikter. Selv har jeg en flink fastlege som har lest seg opp, men kompetansen hos helsepersonell må heves når de ikke skjønner forskjell på en transmann og en transkvinne. Jeg snakker av erfaring. 

En «late bloomer»

Navnet Bo har han lånt fra Astrid Lindgrens «Mio, min Mio», som handler om Bo Vilhelm Olsson som blir borte og reiser til Landet i det Fjerne, hvor hans far, Kongen, venter på ham. Boka var en av favorittene hans da han var liten. Det er fordi navnet bekrefter barnet i ham. Det usikre barnet som låste seg inne på rommet sitt og ville være gutt.

– Men jeg brukte navnet Bosse i skjul da jeg var liten. Det er navnet på et av barna i Bakkebygrenda. Jeg identifiserte meg ganske mye med ham. På Starbucks prøvde jeg blant annet ut navnet Bo Ari på kaffekoppen, men da de ropte opp «Bo Kari», skjønte jeg at det kunne strykes av listen, sier han og ler.

Som liten så han også på «Jul i Skomakergata» med Henki Kolstad, og valgte derfor navnet Henki.

– Jeg har sett tv-serien igjen i voksen alder, men nå synes jeg det går ganske tregt, sier han og ler igjen.

– Jeg tenkte at jeg skulle få «tissemann» som de andre gutta når jeg ble større. Jeg var gutt, ferdig med det, forteller Bo Henki.
– Jeg tenkte at jeg skulle få «tissemann» som de andre gutta når jeg ble større. Jeg var gutt, ferdig med det, forteller Bo Henki.

Å være en såkalt «late bloomer» som transperson, gjør at Bo Henki har prøvd å leve andre typer liv for å gjøre sitt beste for å passe inn. Han mener at samfunnet trenger å få høre transhistorier som hans egen, og å få tanker utfordret om at et liv kun kan leves på én måte.

– Men å være kjønnsinkongruent er ikke noen «walk in the park». Det har absolutt ikke vært lett, og det er tidvis krevende ennå, men klisjeaktig nok har det gjort meg til et sterkt og raust menneske.

«Transjævel» i bibelbeltet

Og selv om han har det bra nå, har Bo Henki også følt andres hat på kroppen.

– En gang ble jeg fysisk dyttet ut av køen da jeg skulle kjøpe en herreskjorte. En annen gang var det en mann som hvisket «transjævel» da han passerte meg i Mandal - høyt nok til at jeg kunne høre det. Det var så ubehagelig at jeg bestemte meg for aldri å gå dit igjen da jeg hadde kommet meg i bilen. Men nå har jeg vært der likevel.

Kaffen er drukket opp, og vi går ut i parken ved rådhuset der bystyresalen har fått et nytt kommunestyre. 40 prosent av velgernes stemte på Fremskrittspartiet og Høyre i september. Konservativt fikk 3 prosent. Partiet mener at Pride-flagget fører til forvirring, familieoppløsning og seksualisering av barn.

– Kommunevalget er en fin indikator på hvor vanskelig det er å være trans midt i bibelbelte når Konservativt gjorde et såpass greit valg her i sør. Partiet gikk til valg for å stoppe skeives grunnleggende rettigheter som de kaller for «kjønnsideologi», og mener at ekteskap kun er for mann og kvinne.

Men så er det mye i lokalsamfunnet som varmer Bo Henkis hjerte også.

– I 2019 arrangerte de Pride i Mandal for første gang. Jeg tenkte at det sikkert ikke kom så mange, men så feil kunne jeg altså ta. I år var det Regnbuemesse både i Mandal og Kristiansand under Pride, og det varmer veldig å se. Det avtroppende menighetsrådet jobbet etter programmet «Alle betyr alle for oss», og de er opptatt av å inkludere. Det er ikke slik alle steder, sier Bo Henki.

Synlig og åpen

Lokallagslederen i Skeivt kristent nettverk Kristiansand kunne tenke seg å jobbe i Kirkens Bymisjon på sikt, og tror at hans erfaringer kan komme godt med i møte med menneskene der.

– Man blir ikke trans av å lære om transpersoner. Trans er noe man er, ikke noe man blir. Man hever bare kunnskapen, og utvider den menneskelige horisonten. Er det noe jeg ønsker for mine barn og deres framtid, er det at de fritt kan være den de er, uansett hvem det er. At åpenheten, kunnskapen og kampene for likeverdighet og rettighetene har ført fram. 

Bo Henki som har valgt å være relativt synlig og åpen, understreker at det ikke betyr at alle som er trans må, eller bør være det.

– Men jeg kan det, og håper at min åpenhet kan vise både unge og gamle transfolk som ennå ikke er ute, at det kan gå veldig bra. 

Powered by Labrador CMS