Meninger
Når skal KrF slutte med korstoget mot transpersoner?
Når Krf velger å gjøre en sårbar minoritet til politisk skyteskive, legger det en ekstra byrde på mennesker som allerede lever med mer hat og marginalisering, skriver Elisabeth Meling.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
KrF har de siste årene gjort transpersoner og ikke-binære til en stadig tydeligere politisk kampsak. Senest gjennom angrepene på Bufdir sin veileder om kjønn.
Når faglige råd fremstilles som ideologi, og kompleks kunnskap reduseres til slagord om «biologi», blir en liten minoritet gjort til symbol i en politisk mobilisering for å vinne billige politiske poeng blant enkelte velgergrupper.
Bufdir sin veileder er laget for lærere og fagpersoner som møter barn og unge i hverdagen. Den bygger på forskning, erfaring fra fagmiljøer og menneskerettigheter. Likevel fremstilles den av KrF som om staten forsøker å påvirke barn.
Samtidig vet vi hvem som faktisk betaler prisen i denne debatten. Transpersoner og ikke-binære er blant minoritetene som opplever mest hets, diskriminering og psykisk belastning. De rapporterer langt høyere forekomst av selvmordstanker og selvmordsforsøk enn befolkningen ellers.
Mange møter trakassering i skolen, i arbeidslivet og i offentligheten.
I en slik situasjon burde ansvarlige politikere være opptatt av å redusere utenforskap og bidra til kunnskap og trygghet. I stedet velger KrF å mistenkeliggjøre både fagmiljøer og livserfaringene til dem det gjelder.
Når et parti velger å gjøre en sårbar minoritet til politisk skyteskive, legger det også en ekstra byrde på mennesker som allerede lever med mer hat og marginalisering enn de fleste andre i samfunnet.
Utviklingen internasjonalt gjør dette enda mer alvorlig. I flere land er rettighetene til transpersoner allerede på revers.
I Slovakia og Ungarn har myndighetene vedtatt politikk som begrenser juridisk anerkjennelse av kjønn og svekker grunnleggende rettigheter.
I Storbritannia har Høyesterett slått fast at «kvinne» i likestillingslovgivningen skal forstås som personer som er født som kvinner, noe som i praksis ekskluderer transkvinner fra juridisk anerkjennelse.
I USA har retorikken blitt enda mer ekstrem. I miljøet rundt Donald Trump fremstilles transpersoner i økende grad som en samfunnstrussel. Selv FBI-sjef Kash Patel har omtalt transpersoner som voldelige ekstremister.
Dette er klimaet mange transpersoner i dag lever i.
Når KrF i Norge velger å gjøre transpersoner til et hovedmål i kulturkampen, er det vanskelig å ikke se parallellene.
Retorikken og strategien ligner stadig mer på den vi kjenner fra populistiske bevegelser internasjonalt. Den politiske linjen KrF legger seg på, preges i stadig større grad av kulturkamp, mistenkeliggjøring av fagmiljøer og forenklede slagord om kjønn.
Når et parti som sier det kjemper mot utenforskap i stedet bidrar til å gjøre livet tyngre for en allerede utsatt minoritet, avslører det et dypt ubehagelig politisk paradoks.
Hvis politikken drives frem av en giftig cocktail av skråsikkerhet, ignoranse og uvitenhet, og resultatet er mer hat, mer marginalisering og mer utenforskap, er det ikke lenger kampen mot utenforskap vi er vitne til.
Det er politikken som selv bidrar til å skape det. KrF burde vite bedre.
