Meninger
Fanget i Lillestrøm: Systemet nekter meg å leve
– De få timene jeg tilbrakte i Oslo ga meg håp. Jeg følte at det finnes et sted jeg kan leve uten frykt, skriver transmannen Jimmy, som ikke får lov å flytte fordi han er del av introduksjonsprogrammet.
Kjære leser,
Jeg skriver disse ordene i dyp ensomhet. Ikke fordi jeg har valgt stillheten, men fordi jeg er utmattet av å ikke bli hørt.
Jeg heter Jimmy, en transmann som har bodd i Lillestrøm i fire år. Jeg kom til Norge med et enkelt håp: å leve i fred, å være meg selv uten frykt.
Men hva har skjedd?
Jeg fant meg selv fanget av systemet i et samfunn som ikke anerkjenner meg.
I denne byen vet ingen egentlig hvem jeg er. Jeg beveger meg som om jeg ikke eksisterer, som en skygge som passerer ubemerket. Hver gang jeg prøver å si noe, blir det møtt med stillhet, ignoranse, eller et kaldt blikk. Ingen venner, ingen støtte, ingen plass til å puste.
Og fordi jeg er en del av introduksjonsprogrammet, får jeg ikke lov til å bytte kommune.
Jeg kan ikke flytte til et sted hvor jeg føler meg trygg – som for eksempel Oslo.
Men Oslo… Oslo var annerledes.
Da jeg besøkte Oslo for første gang, kjente jeg på noe jeg hadde glemt: trygghet. Der møtte jeg mennesker som ligner på meg. Ikke bare i kjønnsidentitet, men i følelsen av fremmedgjøring, i sårene de bærer, i deres kontinuerlige kamp for å bygge et trygt liv, i et samfunn som ikke alltid forstår.
Med dem trengte jeg ikke forklare meg. Jeg trengte ikke forsvare min rett til å eksistere. Deres blikk, deres ord, bare deres nærvær – det var nok til å få meg til å føle meg som et menneske.
De få timene jeg tilbrakte i Oslo ga meg håp. Jeg følte at det finnes et sted i dette landet hvor jeg kan høre til, hvor jeg kan leve uten frykt.
Men hver gang jeg vender tilbake til Lillestrøm, er det som et sjokk. Som om jeg kveles, utestenges fra livet, og kastet tilbake i isolasjon.
Regelverket nekter meg å flytte. Introduksjonsprogrammet har i mitt tilfelle blitt et middel for utenforskap, ikke integrering.
Jeg blir bedt om å være «etablert» før jeg i det hele tatt får lov til å lete etter et sted som kan gi meg den stabiliteten. En umulig ligning som holder mennesker som meg fast i en evig sirkel.
Dette har ikke bare ødelagt psyken min, men også min evne til å bli en del av samfunnet. For integrering skjer ikke i et tomrom. Det krever kontakt, fellesskap, trygghet. Og jeg har ingenting av det i Lillestrøm.
Språket? Hvordan skal jeg lære det når jeg ikke snakker med noen?
Jeg pugger gloser på rommet mitt, leser grammatikk i apper, men jeg har ingen å snakke med. Jeg har ingen daglige møter som hjelper meg å utvikle meg. Og for hver dag som går, føler jeg at jeg er fastlåst i starten – ute av stand til å komme videre.
Lillestrøm har blitt et fengsel for meg. Jeg går rundt og føler at jeg blir straffet for å være meg selv. Ingen åpne dører, ingen stemme som svarer, ingen enkel rettighet jeg kan be om uten å få høre: «Vent, ikke nå.»
Alt dette knuser meg ikke bare sosialt, men tærer på meg psykisk. Hver dag våkner jeg og spør meg selv: Hvorfor fortsette? Hvor lenge skal jeg være usynlig?
Jeg ber ikke om mye. Bare at jeg får lov til å leve som den jeg er, å velge hvor og med hvem jeg skal være. At ett vindu åpnes – ett eneste – mot livet.
Jeg skriver til deg i dag fordi jeg ikke lenger vil være stille. Jeg finnes, og jeg trenger bare én sjanse... til å leve.
Innlegget er oversatt fra Jimmys morsmål, av Jimmy selv, ved hjelp av KI. Blikk kjenner Jimmys identiet.
