Meninger
– Vi er en liten minoritet som helst ikke skal skille seg ut
Et kritisert pauseinnslag under Eurovision illustrerte hvordan skeive i dag manøvrerer mellom vag homotoleranse og økende negativitet.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Flere av de nasjonale kringkasterne som sendte konkurransen reagerte på videoen. BBC i Storbritannia valgte til og med å ikke sende den. Underholdningsredaktør i NRK, Charlo Halvorsen, beskrev videoen som gammeldags.
Seksuell orientering er ifølge Halvorsen ikke lenger en relevant markør i dagens samfunn.
Pauseinnslaget tok opp forholdet mellom skeive og Eurovision. I rollen som «Professor Eurovision» svarer konferansier Victoria Swarovski på spørsmål om hvorfor så mange homofile slutter opp om konkurransen. Når en student spør om homofile er i ferd med å «ta over», understreker Swarovski at flertallet fortsatt er heterofile, både i Eurovision og ellers i samfunnet.
Avslutningsvis argumenterer hun for at vi på sikt ikke bør trenge merkelapper som «LHBTIQA+», men heller se hverandre som mennesker – representert ved bokstaven «h» for «human».
Swarovski ser ut til å dele Charlo Halvorsen og NRKs syn om at seksuell orientering og de ulike bokstavene i LHBTIQA+-paraplyen ikke lenger bør være en sentral markør for identitet og tilhørighet.
Målet synes å være et samfunn der vi først og fremst er mennesker, uten at noen av dem konkretiserer hvordan denne fremtidsvisjonen ser ut.
Samtidig representerer den skeptiske studenten i pauseinnslaget en voksende negativitet til skeive i befolkningen. En nylig undersøkelse fra Sverige viste for eksempel at andelen ungdomsskoleelever som har negative holdninger til minoriteter har økt for første gang på flere år, og det er særlig økning når det gjelder skeive.
Den samme utviklingen ser vi i Norge. En undersøkelse fra NTNU i fjor viste at 3 av 10 videregåendeelever mener det er lite aksept for homofile. For transpersoner er tallene 4 av 10.
Inntrykket bekreftes av beretninger fra lærere i norske skoler om at negativiteten mot skeive blant elever har økt de siste årene. Lærere og forskere trekker begge fram et mer polarisert mediebilde og økt negativ omtale av skeive som viktige faktorer bak utviklingen.
De negative holdningene mot skeive drives frem av at kjønns- og seksualitetsmangfold har blitt en av vår tids kulturkriger. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom advarsler om det som oppfattes som trusler mot tradisjonelle kjønns- og seksualitetsnormer, enten det gjelder kjønnsnøytralt språk eller regnbueflagg i skole og barnehage.
Et gjennomgående tema er frykten for at skeive minoriteter skal ta for stor plass og gjøre barn og unge usikre på kjønn og seksualitet.
Interessant nok viser en holdningsundersøkelse fra Bufdir at det er særlig når det kommer til hva slags samfunn man ønsker seg at de negative holdningene kommer til syne. Undersøkelsen viser for eksempel at tre av fem svarer at de synes skeive har fått for mange rettigheter og at det er for mye pride.
Den samme tendensen så vi i en rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning i 2024. Til tross for at andelen som er positive til kjønnsmangfold øker i visse lag av befolkningen, så er skepsisen større når det kommer til politiske løsninger som anerkjenner transpersoner, for eksempel en tredje kjønnskategori.
Det kan virke som at det er lettere å slutte opp om abstrakte idealer om homotoleranse enn konkrete samfunnsendringer.
Her er vi tilbake ved pauseinnslagets homotolerante budskap: Det er greit å være skeiv, så lenge det understrekes at vi er en liten minoritet som helst ikke skal skille seg ut. Det langsiktige målet er at kjønn og seksualitet ikke skal være relevant for folks selvforståelse.
Men den homotolerante tilnærmingen som pauseinnslaget representerer snakker lite om hva inkludering av skeive betyr i praksis.
Allerede på 1970-tallet advarte forfatter Gerd Brantenberg i sitt kampskrift for homofil frigjøring, «Opp alle jordens homofile», om at vag homotoleranse ikke endrer på den grunnleggende homofobien i samfunnet. Og den grunnleggende homo- og transfobien ser ut til å bygge på en underliggende frykt for at det heteronormative samfunnet er så skjørt at skeivt mangfold truer både tradisjonelle kjønnskategorier og heteroseksualitet.
Men hvis premisset for skeiv frigjøring er at vi er så få og usynlige som mulig, så risikerer vi å ikke ta oppgjør med den underliggende frykten som mange av motforestillingene mot skeivt mangfold bygger på.
Skeive lever i dag i en uavklart situasjon mellom forsiktig homotoleranse og økende homo- og transfobi.
Men både den forsiktige homotoleransen og den eksplisitte homofobien ser ut til å bygge på en frykt for at skeivt mangfold utgjør en trussel for den heterofile majoriteten. Vi bør derfor jobbe for et samfunn der minoriteter har en selvsagt plass, uansett hvor mange vi er og hvordan vi lever livene våre.
Denne aksepten bør ikke bygge på en forventning om at vi som minoritet skiller oss minst mulig fra majoriteten, men tvert imot legge til grunn at mangfold har en verdi i seg selv.
