Meninger
Dropp selvhjelpsbøker – begynn med impro
– Du må ikke være skeiv for å få noe ut av improteater, men som skeiv kan du få et kreativt utløp du trolig ikke kan finne i andre kunstformer, skriver Paul Omar Lervåg.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Skeivhet er en iboende del av meg. Akkurat som å være nevrodivergent. Det betyr at skeivheten blir med inn i alt jeg gjør. Inkludert improteater.
Fra 18. til 25. Oktober er det Oslo Impro Festival 2025 på Chateu Neuf.
Oslo Impro Festival nyter stor internasjonal anerkjennelse i hele verden. Det kommer alt fra folk fra Amerika, Afrika og Asia. I år skal vi ha en egen panelsamtale om LHBTQ+ i improverdenen, og en egen LHBTQ+ jam.
Det er spennende, fordi dette er en intensjonal festival med mennesker fra hele verden.
Men hva er en improjam spør du kanskje nå?
Tenk deg en musikk-jam der du spiller gitar med venner i kjelleren, men istedenfor å spille gitar leker du leker og spiller improvisert teater sammen.
Alle får mulighet til å gå opp på scenen og spille sammen, og du trenger ikke å være super erfaren. Det er en improjam i et nøtteskall.
I anledningen festivalen og den skeive panelsamtalen og jammen de skal holde på Oslo Impro Festival, har jeg blitt invitert av Blikk til å reflektere over hva improteater gir meg som et skeivt individ.
Frihet personifisert – og frigjort
Først vil jeg begynne med å si. Du må ikke være skeiv for å få noe ut av improteater, men som en skeiv person kan du få et kreativt utløp du trolig ikke kan finne i andre kunstformer.
Jeg vil gå så langt som å si at det overgår drag. (Hvordan våger han å si det!)
Hvorfor sier jeg det?
På grunn av den kontinuerlige skapelsen som finner sted på scenen.
Improteater er kort fortalt: Frihet satt i system. Det er å koble seg på den kreative urkraften som finnes i alle mennesker. Ofte omtalt som lek. Og impro er dette i en av sine reneste former.
Det må impro være, eller så ville impro ikke fungert.
Improteater handler hovedsakelig om å lage helt teaterstykker uten å følge et manus. Uten å vite noe på forhånd, utenom en håndfull teknikker som kan hjelpe deg med å slippe den kreative ånden ut av flaska. Den slipper leken mange voksne tror de må legge til side fordi «det er hva som sømmer seg».
Hver gang du går opp på scenen blir noe nytt skapt hver eneste gang. Uten unntak. Improteater blir derfor på mange måter en kunstform hvor å skape er selve poenget.
Du kan skape, skape og fortsette å skape til du blir blå.
Uansett hvor skeivt det måtte være!
Det ukjente blir din bestevenn
Improteater er ikke som i forberedt-teater, som jeg liker å kalle det, hvor du blir gitt et manus du må følge til punkt og prikke, hvor du kan støtte deg på et papir. Det er ikke sånn at det sitter en Shakespeare et sted som skriver de legendariske linjer for deg.
Du må simpelthen mane fram de legendariske linjene fra din egen sjel. For første og siste gang den linjen blir ytret. Slik alle linjer i Impro har en tendens til å fungere. Ordene kommer, og forsvinner ut i verdensrommet for alltid, som stjernestøv som går fra en type energi til en annen. Enten ser vi aldri noe av ordene igjen, eller så blir de inspirasjon for nye.
På den måten er improteater kanskje en av de mest likestilte kunstformene i verden. Både du som spiller og de som er publikum går inn i situasjonen uten å vite hva som kommer til å skje. Spiller og publikum går inn med den samme evnen til å forutse fremtiden. I Impro sitt tilfelle er den evnen lik null.
Tenk hva det gjør med deg som person?
Hvis du klarer å lage et kreativt teaterstykke på sparket, er vel ikke det å møte uforutsette situasjoner i livet like vanskelig lenger?
Du blir på mange måter mer kreativ og forberedt på å møte verden fordi du er vant til å forholde deg til det uforutsette på en scene hvor alt kan skje. Verden blir mer som en lek etter det.
I en verden hvor det stadig føles mindre trygt å være skeiv, er improteater en helt uvurderlig verktøykasse, ikke bare for å overleve, men å ha stødige nok røtter til å ikke bli vippet av pinnen, og kanskje til og med blomstre!
En litt ubehagelig opplevelse på byen? Pish posh, jeg kjempet nylig mot en flokk sinte cyborg-bestemødre med klovnekrøller, blomstrete kjoler og bazooka!
Spøk til side, er poenget at: Improteater kan hjelpe skeive med å bygge robusthet uten at du må gå på akkord med seg selv. Uten å måtte gi slipp på seg selv for trygghet.
Banalt sagt: Hele verden kan bli din lekegrind, og det gir en trygghet som er umulig å matche.
Nye verdener som skapes
Skapertrangen som improteater slipper løs skal heller ikke undervurderes. Den er til tider massiv.
Hver gang jeg går opp på scenen trer jeg inn i en helt ny verden. Hva blir det denne gangen?
Et ektepar som krangler over et stykke lakris? Kaffeutstyr som mimrer over den gangen de hadde en sentral posisjon på kjøkkenet? En vulkan som har en diskusjon med en geysir om hvem som spruter mest hardt og intenst? Kanskje det er et kjærestepar som skal slå opp?
Alt kan skje og alt vil skje. Det er bare et spørsmål om tid før det skjer.
I en sketsj jeg gjorde med teatergruppa jeg spiller i, Father Elephant, hadde vi en gang en stående spøk hvor hovedkarakteren var besatt av å teppelegge alt de så. Det endte med at helvete ble teppelagt med ekstra fluffy rosa tepper som noen har på badet. Det begynte med stua, verden og så livet etter døden.
En annen interessant mulighet er at du kan skape alternative virkeligheter der alt er mulig. En verden der alle er ikke-binære? Du kan. En verden der alle er polyamorøse? Du kan. En verden der transfobi ikke eksisterer? Du kan!
Det finnes ikke grenser for de utopiske eller dystopiske verdenene dere kan skape sammen. For impro er tross alt kreativt samarbeid.
På den måten kan et impro-stykke fort bli et tankeeksperiment med en rekke ulike hva om scenarioer. Det kan fort bli en sandkasse for ideer som ikke nødvendigvis alltid er morsomme, men som kan være ufattelig interessante og tankevekkende å utforske med andre mennesker i et ikke-dømmende miljø.
I impro finnes alt fra de som driver med humor til drama. Alle sjangere kan lekes med og vris på. Alle scenarioer og ideer kan prøves ut på scenen.
Hva betyr egentlig det? At impro ikke bare kan være et middel for kreativt utløp. Det kan være et verktøy for å tenke og teste ut dønn seriøse ideer. Ikke veldig ulikt hva laiv, levende rollespill, kan. Det gir også rom for skeive til å prøve ut nye ideer.
Å være den du vil
Impro tillater ikke bare spillerne til å utforske ulike ideer, men det kan lett bli en verktøykasse for å utforske identitet. I likhet med for eksempel dataspill, kan improverdenen være en verden hvor du kan teste ut ulike roller og identiteter.
Jeg kjenner for eksempel transkvinner som prøvde å leve som kvinne i «Fallout: New Vegas» før de tok skrittet ut i den virkelige verden, eller homofile som testet ut likekjønna forhold i dataspill før de gikk på første date.
I tiden med improteater har jeg testet ut ulike roller og karakterer. Jeg har vært kvinne, mann og objekter uten kjønn. Jeg har forvandlet meg til dyr, objekter, fiktive vesener og abstrakte ideer. Bare kreativiteten setter grenser for hvem jeg kan være oppe på scenen, og jeg kan føle hvordan det er å være hva som helst hvis jeg tillater meg selv det.
Ofte gjør jeg det for å skape en historie eller bygge opp mot en punchline, men i noen tilfeller har jeg nesten hatt spirituelle opplevelser på scenen.
Improteater kan av til ryste ved byggverket rundt identiteten din. Det som skjer på scenen kan få deg til å stille spørsmål etterpå: «Hei du, hva skjedde nå?!»
For impro er friheten til å utforske. Friheten til å prøve noe annet. Friheten til å sette virkeligheten på pause og være noen andre. Slik er det å gå inn i en ny karakter på scenen til tider.
Har du for eksempel levd hele livet som kvinne og ble tildelt det ved fødselen, eller motsatt? I en impro-verden kan du teste ut å være mann. Du kan teste ut hvem du vil. Du kan kjenne på det og føle på det. Du kan teste å være skeiv, uansett om det handler om kjønn eller legning, og min erfaring er at ingen skaper et nummer ut av det.
Det kan fort bli en nøkkel for skeive som har nølt med å leve skeiv identitet helt ut.
Kreativitet som åpner porter i deg selv
Den største forskjellen er at jeg har blitt mer åpen. Jeg er mindre redd for å være sårbar, og vise meg selv fra en mindre flatterende side.
For hva skjer når du spiller karakterer som ikke er helt perfekte?
Du begynner å innse at du ikke er helt perfekt selv. Karakterene, selv om de er fiktive, er jo på en måte et slags speilbilde av det som allerede finnes i deg, og fordi du er imperfekt, er også speilbildene det.
Vi mennesker er jo i bunn og grunn en litt slitt og lurvete gjeng. Hvis mennesker flest var et klesantrekk ville det omtrent vært flere hull enn tekstil.
Mennesker har både styrker og svakheter. Noen ganger dominerer svakhetene. Vi kan deriblant se det i Washington DC for tiden. Svake mennesker styrer verden, og vi blir omtrent overfalt av menneskelig svakhet til tider.
Ikke bare hos de som har fått tildelt svakhet og makt samtidig, men vi kan til tider bli overveldet av de små svakhetene i oss selv. Så mye at vi overvurderer betydningen av dem, og nekter å slippe andre mennesker inn og tillate oss selv å si ja til andre.
Det er på en annen side, de svakhetene som gjør mennesker interessante å være rundt og ikke minst spille på scenen.
Lærdommen jeg får ut av det er at jeg ikke trenger å være perfekt for andre mennesker. For de er heller ikke perfekte. Andre mennesker går rundt i en like hullete tekstilsekk som deg, og det er jo egentlig litt befriende å tenke på.
For perfeksjon bør aldri være et mål hos mennesker. Et slikt jag blir fort giftig, og kan føre til farlige ideer som fascisme.
Klart: På utsiden kan mennesker framstå som perfekte, spesielt når vi har sommerfugler i magen, men på innsiden er de like fillete som deg, og en fysisk fasade kan fort vise seg å være et dekke for hullene på innsiden. Hull er på mange måter en del av det å være menneske.
Når man innser det, og innser at andre mennesker egentlig ikke bryr seg så mye om hullene dine som du tror, er det også lettere å slippe folk inn og si ja til de mulighetene verden tilbyr deg.
En avsluttende metafor for virkningen av impro
Tenk deg at du har flere porter i kroppen som holder aspekter ved deg selv innelåst.
Årsaken til at disse portene er låst kan ha ulike årsaker. Det kan være usikkerhet, traumer, stolthet, normer eller noe annet som har lukket dem igjen.
Tenk på impro som en verktøykasse som gir deg en verktøy for å åpne disse portene. Det er ikke formålet til improteater, men det blir fort effekten av improteater. Nettopp fordi improteater tillater deg å få kontakt med noen som du mest sannsynlig har låst inne og kastet nøkkelen for: Altså ditt indre barn.
Ditt indre barn som du satt i bur fordi du fikk beskjed om at: Nå er du voksen. Nå er det på tide å slutte å leke.
Improteater derimot sier: Lek og frigjør deg selv fra kjettingen du har omgitt deg selv med.
Resultatet er et mer selvsikkert og tryggere menneske som har det mye bedre med seg selv.
Du har den samme klokskapen, kunnskapen og ferdighetene til et voksent menneske, men du har mer frihet til å ta i bruk hele deg.
Les mer om LGBTQ+ in World Improv Panel Living Room Jam Extravaganza | Facebook som skjer mandag 20. oktober.
