Det hadde gått tre år siden jeg og min samboer ble overfalt og slått ned på åpen gate i Oslo fordi vi holdt hender. Forelsket og for første gang kjente jeg på trygghet der jeg gikk å klemte hennes hånd. Voldhendelsen var svært traumatisk og jeg turte ikke å holde hånden hennes på gata i Oslo på tre år.

Gjennom koronatiden var jeg mye isolert, som mange andre. Likevel ville jeg ikke tatt sjansen på å holde hennes hånd på gata, eller nær en park eller her vi bor på Stovner. Frykten hadde tatt et større grep enn jeg hadde fryktet.

Men nå, tre år senere skulle jeg gå i min aller første parade, og jeg skulle igjen leie hånden til kjæresten min på nytt uten å kjenne på redsel. Jeg skulle overvinne frykten, og ikke la den vinne over meg.

Danset på bordene

Tre dager hadde gått siden Pride Park åpnet og pridefeiringen var i full sving. Vi samlet oss, gode venner som lo høyt, smilte bredt, skålte høyt mens vi sang og danset til artister på scenen.

Fredagen var en av de beste dagene hittil. Dagen der jeg følte på tilhørighet, kjærlighet fra alle rundt meg, fra venner og fra ukjente.

Vi danset på bordene til Cascada, og rundt meg vaiet flaggene, dansende mennesker og smil fra alle kanter. Da konserten var ferdig fikk jeg en snap fra venner som satt på Cesar. De spurte om vi ville komme, for så å dra på London.

Vi var veldig slitne, og hadde en liten hund hjemme som ventet på oss, så vi bestemte oss for å dra tidligere hjem, og heller være uthvilte til morgendagens parade som vi hadde gledet oss til i tre år.

Tapte anrop

Vi sovnet rundt klokka 00.30 med et smil om munnen etter den fantastiske dagen vi hadde hatt. Dagen etter våknet jeg klokka 08.30, og gikk rett inn på VG som jeg pleier å gjøre. Jeg var fortsatt trøtt, og begynte å lese om hva som hadde skjedd.

Jeg trodde første det var i utlandet, men oppdaget fort alle anropene og sms fra venner som lurte på om vi hadde det bra. Jeg scrollet videre og spratt opp, løp ut i stua mens jeg ropte på samboeren min. Hun forstod ikke helt alvoret før jeg sa vi måtte ringe til vennene vi visste skulle på London.

Ingen svar...

Jeg ringte og ringte og til slutt fikk jeg tak i to av våre beste venner som forklarte at de tok en taxi hjem 01.07, bare minutter før skytingen. Jeg var glad for å høre at de var i god behold.

– Redselen griper meg igjen

Så dukket det opp en sms fra en god venn at det muligens var Kaare som ble drept.

Jeg knekker sammen, begynner å gråte og prøver mellom hikstene å fortelle min samboer at Kaare kanskje er død. Han var en god venn av oss begge, og vi sitter i sjokk. Gråtkvalte, skrur vi på nyhetene, og følger minutt for minutt. Jeg tenkte bare at jeg måtte komme meg til Oslo så fort som mulig. Jeg var i sjokk!

Litt senere dro vi sammen ned for å legge på blomster, vi gråt og vi holdt rundt hverandre. Vi møtte våre venner som hadde vært på Cesar, og London rett før hendelsen natt til lørdag. Det ble mange tårer, og tårene renner fortsatt for tapet av en helt fantastisk person som aldri kan erstattes.

Men igjen er jeg tilbake der jeg var for tre år siden. Jeg er redd for å holde hånden til min kjæreste. Til hun jeg elsker. Redselen griper meg igjen og selv om jeg ikke vil at den skal få kontroll, klarer jeg likevel ikke å tenke at vi ikke er trygge i vår egen hovedstad.