Litteratur

Hvor går grensene for omsorg, for kjærlighet?

Forfatterne Tina Åmodt og Olaug Nilssen skriver seg begge rett inn i dypt tabubelagte temaer om familierelasjoner og morsrollen i sine siste romaner. 31. januar møtes de på Litteraturhuset i Oslo.

– Man er alltid nervøs før man gir ut noe. I så måte er det helt forferdelig å publisere, når man venter på kritikken, sier Tina Åmodt.
– Man er alltid nervøs før man gir ut noe. I så måte er det helt forferdelig å publisere, når man venter på kritikken, sier Tina Åmodt.
Publisert Sist oppdatert

Onsdag 31. januar kommer Tina Åmodt til Litteraturhuset i Oslo for å snakke om romanen «Den andre moren», om regnbuefamilier, donorbarn og etiske spørsmål. Romanen følger hovedpersonen Silje Marie, som har kone og to donorbarn båret fram av hver sin mor. Men hva gjør du hvis du føler deg mer knyttet til ditt biologiske barn? Og når du møter et barn som kanskje har samme donor, og altså er et biologisk halvsøsken? Åmodt møter forfatterkollega Olaug Nilssen til samtale om tabuer i familien og hvor grensene for omsorg går.

Nilssen og Åmodt har skrevet fram komplekse morsfigurer som befinner seg i etiske og moralske gråsoner, og som slett ikke alltid håndterer problemer på beste vis. De pirker i våre oppfatninger om moderne familier, og viser fram de ubehagelige og uvisse sidene av omsorgsarbeidet.

Hovedpersonen Silje Marie i romanen «Den andre moren» bekymrer seg, over seg selv, over livet, og over det hun opplever er sin manglende evne til å elske begge sønnene like mye. Hun har båret fram den eldste, mens kona Helene har født den yngste. For Silje Marie er det en forskjell der. Hvordan kan man forvente at hun skal føle det samme for begge guttene?

«Skriv om det du er mest redd for å skrive om»

Romanen «Den andre moren», åpner slik: «Natten før de dro, våknet jeg med en følelse av at det ikke var noen vei tilbake.»

– Rent strukturelt er det en del likheter mellom mitt og Silje Maries liv; det å være gift med en annen kvinne, det å ha fått barn ved hjelp av assistert befruktning, det å ha båret fram ett barn hver, det å nettopp ha flyttet til et nytt hus og synes at det kan være litt vanskelig. Jeg har altså brukt en del av det biografiske som en ressurs. Men jeg er ikke Silje Marie. I motsetning til henne er jeg ikke i tvil om at en sosial forelder, en medmor, er like mye forelder som den som har født ungen. Men biologisk mor og medmor er ikke identiske roller, og det synes jeg ikke vi skal være så redde for å snakke om, sier Tina Åmodt til Blikk.

«Skriv om det du er mest redd for å skrive om», pleier redaktøren til Tina Åmodt alltid til henne. 

Et slikt sted har Tina Åmodt altså oppsøkt i den nyeste romanen, «Den andre moren».

– Man er alltid nervøs før man gir ut noe. I så måte er det helt forferdelig å publisere, når man venter på kritikken. Tidlig i høst, før boka kom ut, trakk Aftenposten den fram som en av høstens tjue bøker. «Tina Åmodt ser ut til å tråkke rett inn i en følelsesladet samfunnsdebatt», og jeg tenkte bare at «nei, jeg håper da ikke den blir lest som en bok som er skeptisk til assistert befruktning». Målet mitt har vært å skrive et komplekst verk, som viser alle motsetninger som finnes i et menneske. For Silje Marie blir biologi, eller mangel på biologi, en enkel forklaring, men selv jeg tror at alt er mer komplisert enn som så, sier Åmodt til Blikk.

31. januar møter Nilssen og Åmodt forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin til samtale om biologi og omsorg, etiske gråsoner og tabuene i familien på Litteraturhuset i Oslo.

 

 

 

Powered by Labrador CMS