Innlegget ble først publisert på Liberaleren.  Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

At en person velger å leve i forhold med flere samtidig, bør det bekymre andre? Ja, ifølge samfunnsdebattant Sanna Sarromaa. Hos konservative Minerva, naturligvis.

Sarromaa har skrevet et «Manifest for monogami» – som helst kan leses som en rant mot polyamori.

Sarromaa kaller en legning og et livsvalg hun ikke bifaller for avvik – og mener «ultraliberale bidrar til normløshet». Og misliker medieoppmerksomheten som gis til polyamorøse. Hun hevder hun forstår polyamori, men ikke medieoppmerksomheten. 

Likevel bidrar hun til mer medieoppmerksomhet. Gratulerer! Hvis det er så marginalt, hva er problemet? 

Bidrar alle som tar andre livsvalg enn deg til normløshet?

Toleranse, ikke samme som aksept

Et manifest for monogami burde vel liste opp gode grunner for å leve i et monogamt forpliktende forhold? 

Istedenfor å holde opp et skremmebilde av noe man misliker og argumentere mot det.

Å lese Sarromaa er som høre ekkoet av konservatives argumenter gjennom generasjoner. Og det ender raskt opp med sex. Enten det er trekant, partnerbytte eller annet Sarromaa mener er skadelig for et monogamt samliv. 

Men hun trenger ikke tenke på det hun ikke liker. Eller akseptere det. Hun tror ikke at folk som går utenfor samlivets monogame monotoni egentlig har det bra med seg selv. Hun gjengir en parterapeut som tror folk er redde for å miste kjæresten, og derfor går ut over sine egne grenser.

Det er mulig Sarromaa tror det handler om sex – men for den det gjelder handler det kanskje om følelser, om kjærlighet? 

Man evner å elske flere – samtidig. Hvorfor skal man ikke ta konsekvensen av det? 

Så lenge det er samtykkende voksne som inngår i en frivillig relasjon? 

Ser man på tall for skilsmisse, gjengifte og samboerskap så har de fleste evnen til å elske mer enn én. Men istedenfor å elske flere samtidig elsker man en og en i rekke. Altså det som kalles seriemonogami. 

Er det kun normløshet hvis man lever i forhold med flere samtidig istedenfor å la forholdene komme og gå i en rekke?

Ekspertene er delt

Anerkjente samlivsterapeuter snakker ikke varmt om polyamori, skriver Sarromaa. Norske, vel og merke. Hva med utenlandske terapeuter? Er det viktig hva ekspertene mener om ditt kjærlighetsliv? 

For noen år siden gikk det en dramaserie om polyamori på Netflix; You Me Her. Den tar opp hvordan folk i et slikt forhold ivaretar både følelser, det praktiske og juridiske. Og ikke minst hvordan de forholder seg til reaksjonene familie, venner, kolleger og naboer. Den anbefales. 

Det finnes også skjønnlitteratur som tar for seg slike forhold. Dagens unge vokser opp i et samfunn der legning kan være flytende, og kjønnsidentitet er mer enn de to trange båsene mange tidligere generasjoner har måttet presse seg inn i. Og folk velger «situationship» fremfor relationship. 

Jeg håper folk velger filmer, sanger og romaner som viser en polyamorøs tilværelse med undring, innsikt og forståelse fremfor uvitenhet og fordømmelse.

Medieskapt, eller menneskeskapt?

Sarromaa tror fenomenet polyamori er medieskapt, og hausset opp. At det egentlig er marginalt. Det kan jo like gjerne hende det er vanskelig å forholde seg til samfunnets kikkermentalitet, og hang til å fordømme det man ikke forstår eller ikke liker.

Hun bruker medlemstallet i organisasjonen PolyNorge som et argument for at fenomenet er marginalt. Men organisasjonen er relativt ny. Med tanke på storsamfunnets reaksjonsmåte mot det ukjente kan det jo hende at folk i polyamorøse forhold vil ha sitt privatliv i fred, uten for mye fokus? 

Det kan jo hende noen konservative og reaksjonære politikere i USA gjør som med transfolk; lager et skremmebilde man kan skaffe seg velgere med, og få makt til å innføre ekskluderende lover. Det er kanskje ikke alle som ser behovet, eller ønsker å være med i en organisasjon? 

Jeg kjenner homofile som mener at FRI ikke er noe talerør for dem. Selv var jeg tilhenger av rettigheter for skeive i over 30 år før jeg meldte meg inn i FRI.

Kjærlighetsliv er dypt personlig

Det kan jo også være en utfordring å komme hjem til sin kjære og fortelle at man har fått følelser for en annen, og be om tid og rom til å finne ut om dette er noe man ønsker å gå videre med – uten at man av den grunn vil oppløse forholdet man er i. Det er sikkert ikke alle som vil reagere med forståelse og aksept for at man kan elske flere – samtidig.

Hva med barn? Hun bare spør. 

Det er som et ekko av kampen mot homofiles rettigheter. Det er et ordtak som heter «it takes a village to raise a child». At man er mer enn én eller to voksne som tar ansvar for å vise omsorg og ansvar og ivareta oppdragelse for et eller flere barn burde vel være positivt? 

Og å ha flere å dele oppgavene med burde være et gode.

Som verdliberal er jeg ikke så opptatt av å tenke på hvordan andre innretter sitt kjærlighetsliv.

Verden trenger mer kjærlighet – ikke mindre. Og forståelse istedenfor fordømmelse.